Fnutopia

Når livet viser seg fra sin kjipeste side og kun galgenhumor kan lindre,  er det ingenting som hjelper så mye som å omgi seg med mennesker som har det like ille eller verre. Det er terapi i sin reneste form!

I dag sendte jeg mail til venn og utbasunerte min klagesang. Få ting i livet er på plass, det er stort sett bare rot alt sammen og det mente jeg at denne vennen burde få ta del i.
Jeg vil ikke lide i stillhet må vite!
Og jeg ble rent oppstemt da jeg fikk svar. Min venn har det like ille!
På et par punkter topper han til og med min elendighet og det var rent fantastisk å få høre. Jeg har nesten fått et snev av pågangsmot og spirit tilbake!

Vi er like gamle og like lite i nærheten av å tilsikre oss pensjonspoeng og gullklokke for lang og tro tjeneste i et eller annet firma. Ingen av oss kommer til å få en kjernefamilie eller kommer fra en heller.
Uryddige familier har en tendens til å påvirke oss mange år etter at de strengt tatt ikke skulle gjort det. De vi ville ha forsvinner - og alt dette sammenfaller. 
Det er sannelig min hatt godt at det er en der ute fra barndommen som nesten følger likt livsløp!
Kanskje alt ordner seg allikevel, som min venn sier  "livet er ikke en skole, men en meny!... også gafler vi i oss"....