Fnutopia

I de mørke nattetimene kommer spørsmålene som ikke ser ut til å eksistere om dagen.
Når er lykkelig lykkelig nok?
Når er man tilfreds - og tilfreds med det?

En ting er de kravene som en oppfatter fra samfunnet rundt seg, de kan gjøre at du automatisk aldri vil være tilfreds, langt mindre lykkelig. Men det er nok ikke de kravene som gnager på sjelen din og får spørsmålene om meningen med tilværelsen til å våkne.

Det er de forventningene du har til deg selv, dine forventninger til hva som vil gjøre ditt liv bedre og hva som vil gjøre ditt liv en liten øy av ekstase.
Og der ligger problemet, det kan virke som tilstanden av fornøydhet og lykke er langt utenfor oppnåelse. Oppnår du noe du forventet ville gi deg tilfredstillelse, er sannsynligheten stor for at du med en gang vil ha litt til, litt annerledes, litt mer, litt bedre, eller rett og slett noe helt annet.
Noe du ikke har fra før som sikkert vil gjøre alt så mye bedre...

Og dermed er du igang igjen. Få går rundt og er konstant miserable, men i de sene natttetimene kommer lysten og ønsket muligens til overflaten, og du vil. Et eller annet. En drøm, et ønske, en ambisjon oppfylt og alt ville blitt bra, til neste ønske.
Igjen og igjen og igjen...
Det hele blir ganske uutholdelig til slutt!