Farewell, adios, adjø...etc etc....
Løgn og bedrag
Men siden potensielt selvbedrag, selvbedrag i sin helhet, er et av mine kjerneområder - så loves det igjen at Fnutte vil sette seg foran pc`en og dele det jeg vil med enhver og herman!
Og jeg regner med at verden har holdt pusten....
Oppstandelsen
Hadde skrevet fint, flott innlegg som ble borte - så uten mer snikksnakk - Fnutopia vil, kanskje garantert gjenoppstå....
Oppskrift på en god dag
Oppdage at man er i besittelse av verdens smarteste valp som lærer kunster på under 24 timer! Valp kan allerede essensielle ting som å gi labb og stå på to ben, kjedelige ting som sitt og dekk ligger ikke for oss.
Gjennomføre et meget tilfredstillende jobbintervju! Hurra for vinnende vesen og evne til å ikke kaste opp under press....
Mimre om fantastiske konserten på fredag! Ah!
Eie fine ørevarmeting som lover godt for kalde turer med valp - som forøvrig tar etter sin mamma og viser klare tegn på å avsky regn, snø og kulde!
Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg sagt at ting er gode akkurat nå!
Maestro!
Det kan ikke bli annet enn en gedigen høydare! Tatt i betraktning at alle tidligere konserter med dette geniale bandet kjemper om å toppe hverandre, fryder jeg meg intenst!
Intet er som å bli slukt opp i det Kaizerske univers for en kveld og synge med på jærsk og håpe pene mannen tar av seg skjorta *fnise som en fjortis*
Hurra for antatt suveren opplevelse!
Julebord og griseører
Tulleball og fanteri fra ende til slutten!
Hva slår å sitte i sofaen og strikke klær til valpen sin?
Høre valpen gå høylydt bananas på et grufullt griseøre som tydeligvis er totalt uakseptabelt å ha liggende på gulvet for en liten valp?
Se Piano, piano mens jeg konser om å få denne valpedrakten ferdig?
Det er ikke noe glamour å være småvalpsmor!
Dog det er heller intet som å ha en vakker valp, som er uhygelig intelligent og slikker øyelokkene dine!
Pøh, hva skal jeg med å være dronning sammen med en gjeng nogsakter, når jeg kan strikke hundeklær en julebordskveld.....?
Nattevåk
Valper har en formidabel evne til å produsere tiss og bæsj! Mitt lille krapyl på 1,5 kilo kan klare å bæsje 5 ganger i døgnet, og tisse enda mer...
Valpen vil leke like mye om natta som om dagen. Valp har skarpe tenner, men ytterst bedårende øyne.
Jeg begynner å sympatisere med småbarnsforeldre. Nattesøvn eksisterer ikke lenger, men er byttet ut med hyppige besøk i hagen. Der er det kaldt, vått og ikke minst mørkt, men det ser ikke ut til å berøre valp nevneverdig.
Min før så sunne hud begynner å bli grå med sorte poser under øynene og øynene klarer aldri å åpnes mer enn høyst nødvendig. Tror kanskje jeg begynner å få strekkmerker og hengepupper også...
Men det er heller ingenting som er så bedårende, morsomt og fint som å ha en liten valp heller. Nå ligger den ved siden av meg i sofaen og sover på ryggen med liten bløt mage jeg kan nusse på!
Sove kan jeg gjøre senere......
Som en liten gavepakke!
Nemlig Rammsteins Rosenrot.! Ikke alle kritikkene er like gode, ord som "kommerst og forutsigbart" er nevnt, på en annen side blir det nevnt at dette er "kun for helfrelste fans". Så jeg regner ikke med å bli alvorlig skuffa...
Dessuten tar det meg 5 minutter å gå til bussen, 15 minutter busstur til sentrum, beregnet shoppingtid 4 timer (selvsagt iberegnet en og annen stopp enn bare cd kjøpestedet, matpause og kaffeslabberas med venn), så 15 minutter busstur hjem og ytterlige 5 minutter til jeg setter cd i spilleren.
Uansett hvor fabelatig eller ikke fabelaktig Rosenrot viser seg å være, er det da kun 62 timer og 20 minutter jeg har pusehunden Pus på fanget!
Ondskapen
Etter ekle episoder med slimete innhold og desifisering av seg selv, vokste det frem et godt og passe skremmende praktverk av en gresskarlykt.
Det sto og lyste i all sin prakt på peisen og fylte Fnutte med en salig glede, her var Halloween innført med prakt og pomp!
Fnutte gikk og la seg, og sov en søt søvn, viss i troen på det gode....
Morgningen kom og Fnutte tuslet opp i stuen i kosedress og var på vei til å slenge seg i sofaen med en tekopp da vissheten om ondskap traff henne rett i ansiktet - for å si det bokstavelig.
I løpet av natten hadde dette koselige lissom-monsteret blitt omgjort til noe kun satan kunne elske. Det hadde smeltet i et tannløst grin, med svarte felter hvor lange tentakler håpet på et langt og lykkelig liv i det ondes tjeneste...
Klemt opp mot veggen, med tekopp og kosedress måtte Fnutte åle seg ut av stua på jakt etter øks, Kjære eller en djevelutdriver!
Det ble en plastpose fra Spar som ble redningen, monsteret ble behørlig overmannet og kastet med forakt i søppla.
Men søpplemennene kommer ikke før tirsdag...de blir lange netter for en søvnløs Fnutte...
Dumme, dumme onde gresskar!
Gresskaropplevelsen.
Denne store orange saken skulle omformes til en fabelaktig Halloween-lykt. Litt usikker på hvordan gripe saken an, ble informasjon innhentet fra diverse kanaler om hva man kunne lage med gresskarinnhold paier og andre morsomheter. Ikke bare skulle det bli fine lykten, det skulle lages innsmigrende retter av innholdet.
Med stort pågangsmot satt jeg igang med skarp kniv, skje, masse ideer og planer.
Ok, la meg være ærlig, gresskarinnmat lukter forferdelig! Og den slimete massen med frø på som er i midten? La oss si det slik, gresskar vil aldri inngå i et måltid i det fnutonske hjem...isj!
Er dessuten i stor tvil om gresskaret vil tåle at jeg brenner lys i det? Vil det da lukte brent gresskar?Og vil det holde helt til 31. uten å råtne?
For det må sies at selve utskjæringen ble ganske fin, riktig skummel og grom!
*klappe seg selv på skulder*
Litt hverdagsvold....
Blid og fornøyd Fnutte med venner ankommer pub, viktig fotballkamp for Oslos stolthet skal overværes må vite.
I et hjørne sitter et par, og de tiltrekker seg ikke så mye oppmerksomhet - med en gang.
Nå vil tilfeldighetene det slik at jeg får plass ved siden av dem. Legger først merke til at fyren røyker, noe jeg syntes er barnslig da vi tross alt har en røykelov. Men det skal mer til enn en liten sigarett for å vippe meg av pinnen. Nå legger jeg merke til jenta også.
Hun er kanskje 16. Bitteliten og tynn med lyst, litt fjonete hår. Øynene er store, og der det skulle vært hvitt er det rødt. Høyresiden av ansiktet er slått blått og hovent, han snakker mest og han snakker russisk. Kampen begynner på skjermen, og hun har tårene i øynene.
Selv med stor fantasi klarer jeg ikke å innbille med at de bare er to utvekslingsstudenter og han trøster henne etter et stygt fall ned en trapp.
Det er i overkant ironisk at jeg får min private oppvisning av "Lilja 4-ever" samme dag det samles inn penger for å bekjempe vold mot kvinner.
Så sitter jeg der på puben da, Oslos stolthet taper, jenta ser resignert ut, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre - og de går.
Hunden pus!
Om ca 3 uker kan lille hunden hentes og hverdagen vil aldri bli den samme!
Var og tittet på den i helgen og da så den ut som et virvelmarsvin i størrelse, antar at den har nådd dvergkaninstørrelse når den flytter inn. Da hun rullet seg sammen og sovnet i fanget mitt var det ingen vei tilbake nei.
Og navnet blir pus må vite!
Fiine pus!
Fnutte og Paris...
Det saken dreier seg om denne gangen er Fnuttes store behov for å ha et dyr. Det har vært hest, katter, kanin og rotte, og hund i fortiden.
Fnutte elsker katter, det ligger i blodet. Morsmelk og kattehår, hånd i hånd! Intet er mer balsam for sjelen enn en malende katt på magen!
Men hvor lenge var Eva i paradis? Fnutte møter fabelaktig mann og de finner ut at de jammen skal slå seg sammen og dele sofakrok og seng. Denne fabelaktige mannen har flust med gode egenskaper, han er renslig og han har ikke lagd skandaler i familieselskaper, så Fnutte er meget happy.
Men det viser seg at han er allergisk mot katter. Ikke litt sånn "det klør jammen i øynene etter at pus sov på ansiktet mitt", men mer "er det en katt i naboleiligheten? Tror jeg må bli hjemme for ikke å utvikle byller og prikker".
Dette kunne blitt et lite problem for Fnutte og denne fabelaktige mannen, men neida.... Løsningen er en hund selvsagt!
Ikke en diger sak som bærsjer enorme klumper og sikler litervis, men en liten hund. En såkalt "pusehund". Fnutte føler seg genial og søker på nett! Og før hun vet ordet av det er hundekjøp nærmest i boks.
Den utpekte rasen er liten, meget liten, men ikke så liten at det går an å tråkke på den håper de vordende foreldrene. Det står skrevet at den er en utmerket bille og flue jeger.... For Fnutte betyr dette at denne vakre lille skapningen sikkert kan dresseres til å ta livet av monsteredderkoppene på vaskerommet - dette er rett og slett en vinn-vinn situasjon! (bare den ikke blir redd størrelsen på edderkoppene...)
Innen i morgen skal Fnutte ha bestemt seg for hvorvidt det blir en liten pusehund eller ikke, tross alt skal avgjørelsen ikke bli tatt hals over hodet.
*lete på nett etter pusehundgenser med matchende matskål*
=oslo, skatt og naivitet
Jeg blir lei meg og litt forundret av retningen på denne debatten. Det er som katten som går rundt grøten, som å diskutere hvorvidt man liker melk mens man egentlig vil ha øl.
Vi snakker om mennesker som har tigget for penger, det debatteres om mennesker som befinner seg lengst nede av statuspyramiden. Så mye naivitet og tullprat om spissfindigheter, når det er snakk om eledighet i reneste form.
En selger av =oslo er et menneske som trenger penger fordi de har et rusproblem. De fleste er narkomane for pokker! Dette er ikke mennesker som kommer til å ende opp som lovlydige nyktre skattebetalere. Dette er i stor grad mennesker som trenger penger til dop, rett og slett. Her må vi se på realitetene og ikke la det bli en meningsløs meningsytring om småligheter. De trenger metadon, de trenger verdighet, de trenger et skikkelig sted å bo og en reabilitering med mening, hvis de skal bli "som oss andre". Ikke å miste en liten mulighet til å føle seg ok.
Å selge magasinet vil ikke få noen av dem til å våkne opp en morgen å tenke "ja, for pokker, kanskje jeg bare skal kutte ut dopet og skaffe meg en jobb og sikre min egen fremtid" - "at jeg ikke har tenkt på det før". Å være rusmiskbruker er nok mer komplekst enn som så, det er mange andre ting som må være på plass før de kan tilnærme seg "det normale liv".
=oslo er en mulighet for narkomane i Oslo til å tjene penger til det de vil ha penger til på en ærlig måte. Enkelt og greit!
Ikke ødelegg for slitne mennesker det lille lyspunktet det er å få møte "de andre" og se de rett i øynene.
De ikke kommer til å løpe ned dørene på BI og ende i styret, om de skulle bli tvunget til å betale skatt....
Vi velter oss i rikdom og drukner i olje, men la oss ta fra de som ikke har noe...
Misery loves company
I dag sendte jeg mail til venn og utbasunerte min klagesang. Få ting i livet er på plass, det er stort sett bare rot alt sammen og det mente jeg at denne vennen burde få ta del i.
Jeg vil ikke lide i stillhet må vite!
Og jeg ble rent oppstemt da jeg fikk svar. Min venn har det like ille!
På et par punkter topper han til og med min elendighet og det var rent fantastisk å få høre. Jeg har nesten fått et snev av pågangsmot og spirit tilbake!
Vi er like gamle og like lite i nærheten av å tilsikre oss pensjonspoeng og gullklokke for lang og tro tjeneste i et eller annet firma. Ingen av oss kommer til å få en kjernefamilie eller kommer fra en heller.
Uryddige familier har en tendens til å påvirke oss mange år etter at de strengt tatt ikke skulle gjort det. De vi ville ha forsvinner - og alt dette sammenfaller.
Det er sannelig min hatt godt at det er en der ute fra barndommen som nesten følger likt livsløp!
Kanskje alt ordner seg allikevel, som min venn sier "livet er ikke en skole, men en meny!... også gafler vi i oss"....
Soveromsprosjektet er over!
Her hadde kjære og jeg et soverom som var en anelse utgått på dato, og etter lang bearbeiding av kjære, var vi enige om at det var på tid å sette igang.
Veggene var malt 50/50 knallblått og lysende gult, adskilt av en bred blomsterbord. Blomsterhelvete var gjentatt øverst på veggen og på gardinbrettet. Eldgamle rullegardiner dekorerte vinduene, gulnet og sjarmerende.
Det var nok å gripe fatt i, og timingen var perfekt - alt tatt i betraktning.
Nå på søndagskvelden kan det hele oppsummeres med at vi nå har et meget tiltalende soverom og alle kroppsdeler intakte.
Det siste er ingen selvfølge da undertegnende er av det riktig utålmodige slaget og åpning av en malingsboks med feil verktøy har medført stort kutt i tommel. Men tommel er fremdeles festet på hånd og det blir nok ikke andre mèn enn et lite arr... Antageligvis ikke et arr i det hele tatt, noe som nesten er urettferdig med tanke på alt blodet.
Siden det var første gang kjære og jeg bega oss ut på et slikt prosjekt sammen medførte det også en viss spenning til om vi ville like hverandre etter endt oppussing.
Det faktum at man er kompatible i mange andre settinger er ingen garanti for lykke og velstand når man har maling oppover ørene, støv overalt, nær mistet troen på å noen gang bli ferdig og kroppen verker etter umulige stillinger.
Selv da det ble oppdaget at "noen" hadde kappet alle listene feil, holdt vi spiriten oppe! Begge oppførte seg voksent og sivilisert, og da nytt og kreativt forslag til oppsett av lister ble lagt på bordet, ble det vedtatt og utført el pronto!
Nå er alt nytt og fint, snekret og malt.
Jepp, oppussing er en bra måte å møte høsten på!
Mørk høst
Det er særdeles få, om noen, høster jeg kan komme på som ligger høyt på denne listen, men det aner meg at denne høsten vil bli den værste noensinne.
Når universet bestemmer seg for at alsken forferdelige ting skal dukke opp kan den zen-aktige tilnærmelsen til tilværelsen bli et komplett umulig prosjekt.
Det er visse ting her i livet man ikke kan løse, eller fikse opp i. Noen hendelser kan man bare se på at skjer foran øynene på en og konstatere at livet inneholder mange mørke og uungåelige sider.
Stilt ovenfor realiteten om at ingenting varer evig blir høsten dyster. Men kanskje skjer vil det skje et mirakel og alt blir bra uten at savn og sorg kommer inn i bildet?
Livets realiteter kan du få billig av meg, jeg vil bare ha tilbake mitt lille univers....
Høst, bøker og fortrengning!
Kanskje finne en ny favoritt, mens det regner og blåser utenfor vinduet og de fleste andre bekymringer kan vente til permene blir lukket.
Amsterdam stranded
Men en natt i Amsterdam er ikke noe å sippe over, selv om jeg har nevrotiske tilbøyeligheter og til tider takler ustrukturete tilfeldigheter ganske rabiat.
Selv om jeg og kjære var utslitte og trøtte fant vi oss selv snart i en taxi inn til Amsterdam. Og det er jammen meg en frydeful pøl av annerledesheter!
Det er to ting som må trekkes frem, Coffeshopene og Red Light District. Vi tusler rundt i gatene og drikker øl på uterestaurantene, ser prostituerte stå i de røde vinduene sine, og puster inn dunstene som driver rundt etter stoffer som ikke er stuerene hjemme.
Uten å reflektere i den ene eller andre retningen, er det ikke som hjemme gitt, men det var en ganske så perfekt by å sitte og fordøye inntrykkene etter kritthvite strender på. Og ikke minst for prøve å stille oss inn på en mer effektiv holdning til tilværelsen som vil forventes når vi lander på knatten...
Tilfreds som tilstand?
Når er lykkelig lykkelig nok?
Når er man tilfreds - og tilfreds med det?
En ting er de kravene som en oppfatter fra samfunnet rundt seg, de kan gjøre at du automatisk aldri vil være tilfreds, langt mindre lykkelig. Men det er nok ikke de kravene som gnager på sjelen din og får spørsmålene om meningen med tilværelsen til å våkne.
Det er de forventningene du har til deg selv, dine forventninger til hva som vil gjøre ditt liv bedre og hva som vil gjøre ditt liv en liten øy av ekstase.
Og der ligger problemet, det kan virke som tilstanden av fornøydhet og lykke er langt utenfor oppnåelse. Oppnår du noe du forventet ville gi deg tilfredstillelse, er sannsynligheten stor for at du med en gang vil ha litt til, litt annerledes, litt mer, litt bedre, eller rett og slett noe helt annet.
Noe du ikke har fra før som sikkert vil gjøre alt så mye bedre...
Og dermed er du igang igjen. Få går rundt og er konstant miserable, men i de sene natttetimene kommer lysten og ønsket muligens til overflaten, og du vil. Et eller annet. En drøm, et ønske, en ambisjon oppfylt og alt ville blitt bra, til neste ønske.
Igjen og igjen og igjen...
Det hele blir ganske uutholdelig til slutt!
Hoppla!
Status i dag:
Et stort verkende gnagsår på utsiden av hver ringfinger.
Nesten blødende sår på venste hæl.
Blåmerke og langt rødt merke på høyre skinnlegg.
Gnagsår spredt over stort område på rumpestumpen.
Stort smil rundt munnen.
Jess, det er første dag på stallen etter sommeren!
Mørket kommer....
Det begynner å nærme seg høst. Fremdeles kan du bli lurt av litt sol og litt varme, men høsten er her. Ingen tvil....
Bladene vil bli brune og falle til bakken, der de råtner. Himmelen blir gråere og mørkere for hver dag, og snart kommer kulden.
Kulden trenger seg inn overalt og vil gjøre bakken hvit av rim. Kalde morgninger og kjølige kvelder.
Regn, det er høsttegnet. Vind, iskaldt regn og prikker i huden.
Jaja, godt jeg skal til Karibien da....
Nostalgi for de eldre!
Her var det en del saker og ting jeg nesten ble litt sentimental av, vel jeg ble sentimental..... *mimre mimre*.....
Jeg hadde faktisk turkis lommebok, med 200 bilder, selvlysende binders og "Mötley er best" skrevet på med penn.
"Hest er best" var også en sikker vinner, og vi, bestisen og jeg, sminket oss som om sminke måtte fjernes med ostehøvel. Det var tights under miniskjørt, blonder og tennissokker. Kjeder, ringer og blå mascara i panneluggen - kun ved spesielle anledninger dog. Håret var farget svart og barbert i striper på den ene siden. Blitz var vanvittig kult, men det var stallen også.
Det var å sitte på bestisens bittebittelille rom og fabulere om hvorvidt vi skulle bli verdensstjerner eller ryttere i verdensklasse. Vi startet band, hun var best til å synge, jeg hadde størst ego. Bandet ble oppløst og et nytt startet. Mange år senere mottok gitaristen fra dette spede prosjektet spellemannsprisen, han var den eneste som fortsatte med musikk.
Vi ble ikke ryttere i verdensklasse, og ingen av oss giftet seg med Nikki Sixx heller.
Men jaggu har ikke noe av ungdommens drømmer festet seg og formet personlighetene våre....
Tegnenes tale
Sikre tegn på at vår heltinne nå har jobbet nok som litteraturspreder:
1. Lysten til å slenge spydigheter til imbesile kunder er nesten umulig å holde tilbake
2. Kryp som ikke kjenner god litteratur blir sett på med en nedlatende mine. Nei, Marian Keyes er ikke en stor forfatter!
3. Det snakkes om menstruasjoner, underliv samt selsomme gynekologbesøk bak disken, uanfektet kunder
4. Lønnsutbetaling mottas med rå latter, da det tydeligvis bare utbetales lekepenger.
5. Kort med lyd, såkalte musikkkort, skal klages inn for Amnesty. Det er en snikende form for tortur.
Fisk i hodet!
I går så jeg "Hitchhaiker guide to the galaxy", og den var ganske så utstyrtelig morsom, som forventet egentlig!
Og en av tingene jeg vil ha er en babelfish! Det hadde vært så snertent og praktisk. Svopp, en liten fisk inn i hodet og vips! kommunikasjon er mulig med selv det mest suspekte språk! Eller helst menneskene som snakker suspekte språk...
Jeg skal nå lære meg nytt språk, og jeg tror endelig jeg har bestemt meg - det har vært en lang og navlebeskuende prosess. Det har vært et spørsmål om hjerte vs fornuft, og tro det eller ei, men fornuften forduftet ikke denne gangen.
Men hadde jeg bare hatt en liten babelfish, ville jeg ha sluppet å velge!
Ish, dumme virkeligheten.....
Det er liv...
Etter en uke ferie i regn, selvsagt, var det muligens på tide å steppe inn i virkeligheten igjen. Det potensielle liggesåret etter og ha ligget i ny sofa og lest røffly 19 timer i døgnet tilsa at nå var nok nok. Men det var ikke stort virkeligheten hadde å tilby denne gangen heller gitt...
Brev fra det akademiske liv kunne tilkjennegi at vår heltinnes intellekt ikke er særlig ønsket i tigerstaden, og dermed må vår heltinne endre en smule på sine planer. Det er mildt sagt uaktuelt å fortsette å overlevere litterære godbiter til nogtsagter, og prostitusjon er ikke helt vår heltinnes smak.
Mulgihetene kan virke små akkurat nå, men lottokupong er innlevert, så det er bare et tidsspørsmål før neste oppdatering kommer fra Alaska.
*fomle etter link til aetat*
Ferie og en syndig by.
I dag startet min etterlengtede ferie, og samtidig kom regnet. Det kunne jeg sagt på forhånd, og jeg finner nesten en pervers glede i tingenes iboende faenskap.
Vel, siden min kropp ikke har fått et anstrøk av sol til nå, er det vel heller ingen grunn til at den skulle få det heller. Skummetmelkhvitt er vakkert, kan bli mitt nye slagord, og siden ingen allikevel får se mine bare legger i regnet gjør det ikke noe at huden i tillegg til å være blåvit inneholder en anelse rosa...Vakkert...
Så, hva gjør man da på sin første feriedag? Kino selvsagt! Og det var en ypperlig positiv suprise å se "Sin City"!
En rett og slett fabelaktig film. Mennene er tøffere enn toget, eller slemmere enn sur melk. Kvinnene er vakre, hardtslående og stort sett prostituert. Det er moral og synd, helter og død, det er tortur og vold i to hele timer til ende.
Om du ikke umiddelbart syntes dette virket fristende, kan jeg legge til at det hele er nesten som en tegnefilm, vakkert og stilsikkert lagd. Det er en hyggelig god tegneseriefilm, som ikke er tegnet. Løp og se!
Og, by the way, hvis det fortsetter å regne blir det ikke noe av den teltturen min kjære prøver å lokke meg med på, men det er en annen historie...
Noen skulle rett og slett blitt skutt!
Sted: det varme, klamme stedet vår heltinne jobber. Det er røffly 30 grader utenfor, sol fra klar himmel og ja...det er rett og slett sommer. Vår heltinne forsøker å ikke la seg affisere av totalt manglende ventilasjon og klær som klistrer seg til kroppen. Det må nevnes at slikt vær gjør hver dag til bad-hair-day, og alle sko forbausende lik moonboots...
Hun holder motet oppe, for jobber hun ikke med sin passion? Det som holder henne oppe gjennom lange dager er at hun får være sammen med litteratur, kjenne på bøkene, anbefale sine "hjertebarn" og formidle leseopplevelser til store og små?
Ah, hvilken glede å stå i en livlig passiar med en likesinnet og overgå hverandre i lovord om de gode bøkene, og desto verre skadefro nedrakking på de dårlige. Vår heltinne finner små bokskatter og med entusiasme formidler hun de videre til nye lykkelige bokeiere.
Så i dag, som beskrevet tidligere, det er en temperatur satan hadde likt seg i, og inn kommer ny potensiell bokvenn.
- Kan du anefale noe?
Sier damen etter å ha fått tittet litt. Selvsagt, vår heltinne anbefaler en av tidenes aller beste bøker, og legger ut med innlevelse om at dette er en leseropplevelse man bør unne seg.
Neket svarer;
- Jeg har begynt på den boken og jeg syntes det var for mange ord.
Her holder vår heltinne på å kortslutte. For mange ord?? I en roman? Ok, forklar det prinsippet for meg. Bøker du liker eller ikke liker, men for mange ord? Et snev av nysgjerrighet sniker seg innpå vår heltinne, og neket blir spurt hva hun liker.
Og her kommer alle mine fordommer og stigmatiserende sider til syne, for dette neket som våget å si noe ugilt om fantastisk bok, likte pussig nok en sjanger litteratur man med godvilje kan kalle "enkel og grei å ha med på stranden".
Og da var det egentlig ikke så mye mer å tilføye, bortsett fra at det bør være lov å ha en liten pistol under kassen, slik at vår heltinne kan få luke ut uønskede individer som syntes det er for mange ord i bøker...
Frydefulle sommer...
Det er så deilig at det endelig har blitt sommer! Varmt, skyfritt og masse lettere solbrente mennesker overalt.
Det er en sann fryd å stå inne hele dagen og vite at jeg er hjemme omtrent samtidig med at solen blir kald og det ikke er noe vits i å gjøre noe annet enn å se på tv og sove.
Jeg er så glad for å gå glipp av sommeren 2005! Hurra!
Og det beste med det hele? De har glemt å utbetale meg lønn! Så nå kan jeg altså stå inne hele dagen, og i tillegg være uten en krone!
O`frydefulle sommer, o`frydefulle liv....
Det var sol...
....og det var sommer, det var Ole på grillen og kald øl i kjøleskapet. Det var gaver i lange baner, mange omtenksomme, kreative og underfundige gaver. Det var blide, flotte, vakre, feststemte og fabelaktige mennesker.
Det var kake med bilde av meg på, det var dansing på bordet, det var champange og vin i uendelige flommer. Tror jammen det var puppeflashing også, men det var vel bare et rykte? (har ingen interesse av å se det bildet...)
Det var camping på plenen når solen sto opp, det var en særdeles minnerik og lykkelig feiring.
Det var også tidenes fyllesyke..... Søndag var en ond, grusom dag.
Det er godt det er 10 år til neste jubileum!
Bursdag til besvær!
Hm, lørdag har jeg bursdag, Jeg fyller år, ikke det at det er så sabla spesielt, det skjer fosåvidt hvert eneste år. Forskjellen er at i år fyller jeg et rundt år - det er en milpæl i mitt liv, et rent overgangsrituale mellom fremdeles ung og lovende til bare gammel. Kanskje ikke veldig gammel, men dog et år næmere graven og markene som skal spise meg opp, 6 feet under.
Å fylle et rundt år, dette runde året i særdeleshet har jeg mer eller mindre hatt traumer for i 7 år, jeg har tenkt og vurdert, pønsket og grublet - uten at det egentlig har hatt mer nytte for seg enn at nå nærmer dagen seg med stormskritt. Og hva ellers en et heidundranes fyllekalas for å markere at jeg smyger meg inn i alderdommen og snart ikke har motforestillinger mot botox, ansiktsløftninger eller pensjonsforsikringer?
Ingenting!
Mitt biologiske opphav sørget for at jeg fikk hilse på denne pølen av menneskelig fortapelse på en slik dag at mitt runde år faller nøyaktig på en lørdag, noe jeg syntes er stas - tross alt!
Og skal det feires bursdag så skal det feires bursdag, det har nå blitt mitt mantra.
Jeg har sendt håndskrevne invitasjoner, men samvittighetsfulle dekorasjoner. Bordkortene er pyntet, kalligrafert og ferdige. Duk, servietter, glass, lys, og velkomstdrink er i matchende farger og kjøkkenbenken er full av godsaker til å fylle opp i disse fantastisk nye matcende glassene.
Kompis er i gang med å sveise grill til maten. Maten heter Ole og ligger nå i fryseren, håper Ole kommer til å smake så godt at min samvittighet for å slafse i meg dette purunge kjøttet forsvinner. Nok om det. Kake er bestilt, 100 balonger har ankommet og jeg er egentlig godt i rute.
Selv om regn og torden og allskend vrede vil åpenbare seg til lørdag, skal jeg trasse igjennom og ha en fabelaktig, fantastisk feiring av min sikre vei mot alderdom, grå hår, sikkert ensomhet, minstepensjon, gikt, seilitet, bleier, hår i ansiktet, rullator, og død.
"Alle vet at Jeppe drikker, men ingen spør hvorfor" Skål!
Hvorfor? Nå igjen...
Mental note to self :
- Aldri, og da mener foruften aldri, spis en økonomipose med Dunder Salt..Selv om jeg bare slikker av det gode salte laget.
- Aldri spis vanvittig hvitløkifisert kyllingrett før jeg går på fotballkamp og skal møte nye mennesker. Særlig ikke når man burper hvitløk i 2 X 45 minutter.
- Aldri tro at det går bra å drikke en stor kaffe rett før jeg vet at det er timer til jeg kan gå på toalettet.
tror det var dagens notater...
Trafikkfarlig frem til fredag!
Det er i skrivende stund den nette sum av to - 2 - to dager til de ytterst geniale gamle heltene entrer Spektrum. Jeg gleder meg som en marsipangris til påske, og jeg kan nesten ikke tro at jeg skal få oppleve fordums glede allerede fredag!
Som en naturlig oppkjøring til fredagens konsert er alle, dvs de jeg regner som de gode, de gamle og de verdige, cd-ene plukket frem og tatt med ned i bilen.
Jeg kjører til og fra jobb for tiden, og det er intet som å spille Mötley cd-ene høyt, høyere og høyest, mens jeg synger med som om jeg var Vince Neil, trommer med tomlene så Tommy Lee hadde blitt grønn av misunnelse, ser, innbillt, like kul ut som Nikki Sixx og er like stiv i nakken som Mick Mars.
Det er sann fryd, og alle blikk fra medtrafikkanter ignoreres elegant mens jeg sliter med å nå den aller høyeste tonen i "Live Wire".
Og det er her jeg kan anta at jeg muligens kanskje kan utgjøre en bitteliten minimal fare for meg selv og andre biler/personer. Tross alt krever denne syngingen/trommingen/kulheten en del konsentrasjon, som nødvendigvis må tas fra veien...
Men tross alt, det er Mötley det er snakk om, så noe er jeg da villig til å ofre!
P.S. Nye helter Kaizers kommer med singel nå, og snarlig cd - oppfordringen til alle medtrafikanter om å være ekstra påpasselig er herved overlevert!
Oppdragelse? Nei, han bor ikke her!
Vi entrer scenen en svett ettermiddag et sted nær tigerstaden, vår working class hero er sliten og svimmel og lei, etter å ha jobbet lenge og vel.
Genetisk avkom til min midlertidige sjef, ca 8 år, kommer med følgende utsagn:
- Jeg liker at mamma er sjef.
Vår heltinne spør dette lille vesenet om hva som er bra med at mamma er sjef. Poden repliserer:
- Det er mye bedre enn å være vanlig arbeider.
Her må vår heltinne bite seg i tunge og lepper for ikke å ende opp med særdeles uheldige konsekvenser.
Dette lille krapyl har sannelig fått et meget vestkantslig syn på arbeider/overordnet - og han kommer nok til å bli et sjarmtroll uten like når han gror til. Heldigvis vil jeg være tilbake i trygge omgivelser på tigerstadens østkant og vil ikke lenger være i fare for å påføre lite krapyl varige sjelelige sår.
31.05.05
Endring som gir perspektiv.
Nye mennesker som gir innsikt -
men det er ikke noe å se.
Det er de samme perspektivene,
i utfordringens tegn -
satt på skrå.
Nær døden i Køben
Fin, flott tur til Køben var planlagt i lang tid og det skulle bli en uke fylt med fest, moro og ikke minst, gjensyn med gammel skolekamerat.
Men, det var ikke slik det skulle gå nei. Ankom tirsdag, og fra jeg la meg natt til onsdag til jeg dro hjem fredag var jeg utenfor rommet i kollektivet maks 2,5 time.
Kollektiv ja, sammen med åtte andre vilt fremmede dansker og min gamle barndomsvenn, to doer og en skikkelig matforgiftning/omganssyke - eller hva man kaller dette ondskapsfulle påfunnet. Jeg ble syk....
Ikke litt syk, men sånn "jeg kommer aldri til å bli frisk - takk satan for at jeg skal dø i Køben" syk!!
Detaljene er for grufulle til å bli gjentatt, det beste jeg kan si er at jeg var for syk til å syntes det var pinlig.
Kanskje det morsomste jeg oppdaget, noe som sier litt om hvor festlig turen opplevdes, var at jeg har gått i klasse med en av norges ettersøkte menn - og ikke husket han.
Hm, fra uunseelig til kriminell. Eller er det bare et uttrykk for hvor selvopptatt jeg var i de tider? Pussig at jeg måtte helt til Køben for å finne det ut.
Kommunikasjon hvem?
Sms til kjødelig opphav :
- Ja, også sluttet jeg på jobben fredag, tenk det, tar meg litt fri før jeg blir akademiker (eller aetat alt ettersom)
- Har du sluttet? Hva skjedde, trivdes du ikke?
Samtale med tidligere sjef:
- Så hvis dere trenger vikar neste sommer så ta en telefon, kanskje jeg er ledig!
- Du har sikkert fått deg jobb innen da!
- ????????
Mannen smiler så alle tennene syntes.
- Jeg skal studere!! Når jeg sa opp så var det en av grunnene, see?
- Å, men da kan vi sikkert fikse et eller annet på kveldstid når du trenger det!
Han smiler ennå like forøyd, og jeg tenker at "Hm, jaha og hva skal det være siden min arbeidsplass er åpen mellom 8-16"
Møte med potensiell vikararbeidsoppdragsgiver.
- Ja, jeg skal begynne å studere til høsten, men kunne tenkt meg å bruke min kompetanse i sommer.
- Da har vi en jobb til deg på svett og stygg helsestudio.
-Fint! Det er et vikariat?
- Neinei, fast jobb.
- Jammen jeg begynner på skole i september!
- Vel, du kan bare gå på intervjuet og se hva som skjer.
Sier mannen fresh out of BI.
- Nei, jeg vil ikke ha fast jobb!
- Så du skal studere?
Her avsluttes samtalen, da jeg innser at videre kommuniksajon vil kun gi meg grått hår, prikker og ticks.
Det jeg tydeligvis trenger er et kommunikasjonskurs, eller en ropert...
Ante det meg ikke....
Se det, selv om jobb er avsluttet og jeg trodde at min ondskapens akse var et avsluttet kapittel, har jeg forstått at satan fremdeles passer på meg....
Etter en noe happy posting i går hvor parmaskinken tydeligvis hadde gått til hodet på meg, gikk det bare rett nedover. Slik jeg er vant til kan man vel si.
Mitt fabelaktige gavekort jeg hadde fått i gave er borte, her hadde jeg gått rundt og gledet meg til hemningsløs shopping på gamle kollegaers regning, men nei. Jeg har lett høyt og lavt, men nope - antar at jeg har gått i søvne og rotet det bort.
Så slutter laptop å virke, selvsagt. Nå som økonomien tilsier at slike store innkjøp ikke skal foretas før jeg er ferdig studert om en mannsalder, var det egentlig bare rett og rimelig at det gamle treskeverket ga seg...
Neste post på programmet er å finne meg selv på ridetur i regnet på en hest jeg liker å referere til som flesksvor. Sur som en sild, men trassig som pokker - har jeg betalt for ridetimene skal de gjennomføres...
Litt skeptisk til morgendagens hendelser tusler jeg mot sengen og brekker to negler på veien...
Dag 1
Det ble sannerlig min hatt en særdeles vellykket avslutning på mitt 7 år lange arbeidsforhold! Skåling, skråling, ingen sammenbrudd med snørr og tårer og fine gaver, tillegg er jeg meget tilfreds med min avslutningstale, så hva mer kan man egentlig ønske seg montro?
Og nå, dag 1, uten gamle jobben flesker jeg meg med deilig parmaskinke til frokost mens jeg skriver dette! Livet er deilig dere!
Trist tross alt!
Nest siste dag på jobb.
I går sa jeg ”ha det” til fabelaktig kollega – hun ga meg hjemmestrikkede raggsokker.
Jeg knakk sammen med snørr, tårer og ulykkelige hulk. Dette er ganske nitrist og vemodig, var ikke klar over meget emosjonell side.
Må sikre meg stor pakke kleenex asap.
Hvordan overleve og slutte i jobben sin?
Hadde jeg vist hvor slitsomt det kunne være å slutte i jobben sin ville jeg kanskje begynt å ta vitaminer tidligere!
Dag 1-4 Jentetur til Tallinn.
Slike turer er i seg selv en utfordring for kropp og sjel, iallfall for noen av oss.
Har man lakenskrekk og en tendens til å ende på obskure barer som aldri stenger, og samtidig insisterer på å bli med på sightsing etter så vidt å ha vært innom hodeputa, er det klart at det setter sine spor.
Men hva er vel livet uten å få med seg 4 dager med shopping, mysing på gamle bygninger, øl, mat, forsøk på å gå ned i spagaten, mer øl obviosly, lekre restauranter, ignorering av at alt er tidlig 70-talls østblokk, en flaske vin, kommunikasjon med de ukommuniserbare estiske/russere, latter, gode historier – og alle de tingene som hører med.
På flyplassen forsøker jeg å rette på de ytre skadene med nyinnkjøpt ”Beauty Flash Balm” og ”Clear Eyes” uten at det hjelper nevneverdig gitt. Det var iallfall et hederlig forsøk fra min forfengelige side til å unngå å sitte med grå hud og museøyne!
Jeg er sliten mandag kveld og det er da flyet er forsinket og serveringen består av fisk.
Dag 5 Avslutningsmiddag med avdelingen.
Nå har jeg mest lyst til å sitte hjemme og stirre i veggen og vegetere, men må man, så må man! Det er selvsagt ikke snakk om å feige ut på sin egen avslutningsmiddag, og selv om indre organer nå ber om nåde bestiller jeg sjampis og en god chianti til maten.
Håper ”Beauty Flash Balm” vil hjelpe ansiktet mitt gjennom kvelden for det tar litt tid før jeg finner dronning formen gitt. Det er skåling og skråling og sjef går hjem etter middag slik at vi vanlige dødelige kan fleske oss i baren på hans regning.
Hvem er sist hjem? Gjett…
Dag 6 Akkurat nå faktisk!
Har det vondt nå…Sitter på kontoret og gjesper så tårene renner, og lurer på hvor lenge jeg strengt tatt bør bli før jeg går hjem og legger meg. Det er nok ikke lenge, for jeg har bare 2,5 dag igjen og jeg har fått min attest, så jeg føler meg egentlig immun mot sjef!
Gruer meg til dag 8 hvor det fra klokken 16:02 vil bli et nytt festlig lag. Det er min aller aller siste dag her, så da er det vel igjen bare å klaske på Beauty Flash Balm og happy face og skåle og skråle og danse på bordet, jeg kan tross alt ikke tusle ut herfra med en stusslig blomsterkvast under armen må vite….!
Estonian Air?
Beautybagen er like full med produkter som ikke gjør meg nevneverdig vakrere, men de gir meg illusjonen.
Nye fabelaktige, ubrukelige å gå i grunnet for høye hæler, sko er på mine ben – og om få timer er jeg på Gardermoen med et vinglass i hånden og venter på avgang. Alt virker fint og de andre som også skal på tur er gira og det snakkes ikke om annet på kontoret i dag.
Så får jeg min billett, ikke noe rart i det, men… Estonian Air? Hvor troverdig er et flyselskap enhver er nødt til å assosiere med en båtulykke for noen år siden? Har de ikke markedsførere i dette landet? Noen som kunne gitt dette selskapet et hint om at det finnes redde sjeler der ute som nå ikke syntes livet var så fabelaktig allikevel?
Brått ser jeg meg selv som en filledukke med rødvinstenner og brukket stiletthæl som en brennende fyrstikk på vei mot nærmeste hav/fjellvegg/avgrunn….
Kanskje jeg overlever styrten og ender opp på en ”Lost” øy med en haug psykotiske mennesker og kjipe dyr i skogen. Joda, det blir nok fine turen dette…..
Lønn som fortjent?
Guttegjeng fra Oslo vest bruker 800.000 på russebussen sin.
- Vi er ikke pappagutter, mange av oss har hatt helgejobber for å finansiere bussen.
Kan jeg også få en helgejobb som gir meg en slik lønn?
Bannlysning både her og der
Vår Fnutte er vanligvis ultrakonservativ i sitt trusevalg når hun skal ri med helskinnsridebukse, men ble i går tvunget til å ri med g-streng, for å toppe det hele har hun brannsår på rompa og vil nok bannlyse litt av hvert.
Uten sammenlikning for øvrig….
Døde bursdager..
Jeg sitter med telefonen og slår et velkjent telefonnummer.
*rrrrrrrr*
*rrrrrrrr*
- Hallo?
- Heihei tante! Gratulerer masse med dagen! Tamtataram – trippelhurra for deg og alle gode ting!
Bursdagssang er under oppseiling fra en ikke utpreget stor sangstemme
- Jeg har ikke bursdag i dag.
- ????
- Din døde bestefar hadde bursdag i dag.
- Eh…
- Hallo, er du der?
- Har du bursdag på fredag da?
- Nei
- Mandag?
- Ja, mandag
Meget, meget pinlig….
Mulig fine dagen?
Hva som gjør denne dagen verd å komme seg gjennom, og alle kommende nedturer i den forbindelse.....
- Vinne to flasker vin i vinlotteri - men måtte bake kake til neste fredag
- Fått kjøpt gammel favorittmusikk på cd som høres høyt og konstant - få sure kommentarer fra kollegaer som ikke har lik musikksmak
- Skulle spille morsomt laserspill med kollegaer etter jobb, med sponsa øl - det er ennå to timer til
- Ha 9 dager igjen på håpløs arbeidsplass - innse at 9 dager er lang lang tid
- Våkne med tro på at dette kommer til å bli en fabelaktig dag - vite at i morgen vil jeg våkne med hodepine
Som ville dyr på Karl Johan...
Det første som møtte meg var en forslått og blodig narkoman som lå og kavet på asfalten, mens ambulansepersonalet forsøkte å stoppe blodet som rant fra mannens ansikt og hode. Forbipasserende kastet forbudte grådige blikk på hendelsen, og fornedrelsen som utspant seg i beste shoppingtid.
Litt lenger oppe i gaten har en kiosk to vakter stående utenfor inngangen for å kontrollere at narkomane ikke kommer inn.
To politimenn haler en sliten junkie opp fra en trappeavsats, bare for å konstatere at han setter seg igjen med skjeve ben så fort de har snudd ryggen til.
Jeg har nå fått en vond smak i munnen og en ekkel følelse i magen.
For det er så intenst uverdig!
Avskyr den måten vi behandler de på, og tenker at dette er unødvendig.
Jeg sier ikke at jeg har løsningen på alle verdensproblemer, men å la de narkomane få ha et område i vår by hvor de kan holde til, er ikke for mye forlangt!
Gi de et tilbud om ro og fred, de er syke, de er slitne og de er allerede frastrippet rettigheter og verdighet.
Det opprører meg at vi ikke har et bedre behandlingstilbud, det opprører meg at ikke alle som vil kan få metadon/subutex, og det opprører meg at de blir stressa rundt i byen som ville dyr.
Vi har narkomane i byen vår, de forsvinner ikke av seg selv, enn hvor mye mange sikkert ville at de skulle oppløse seg i løse luften…
De er her og de prikker oss i noen nerver som sier oss at ikke alle blir like vellykkede med fete karrierer, fulle timeplaner med spennende aktiviteter og eksklusive ferier.
Naivt nok skulle jeg ønske vi kunne behandle medmenneskene våre bedre......
Om jeg kunne velge...
Om jeg kunne velge, hva ville jeg vært?
En fugl som kunne fly langt og høyt og hatt verden i perspektiv?
Å være en liten papegøyefisk med vakre farger som smidig forsvant mot det store blå dypet?
Som en stolt villhest ville jeg hatt de vide steppene som mitt domene og kunne løpe så langt jeg ville.
Men med myke poter og varm pusepelsmage kan jeg krype inn i armkroken og purre, mens jeg blir strøket med hårene og krøller meg sammen for en puselur!
Love del 1
Når vet du at grensen mellom den altoppslukende forelskelsen til den roligere kjærestefasen har inntrådt? Er det her noen klare regler og grenser jeg kanskje burde ha vært oppmerksom på? Røde blinkende lys langs veien som advarer mot at hverdagen er på vei.
Tuut-tuut! Det er enveiskjøring på denne veien frøken, og det er ikke lov, eller mulig å rygge tilbake. Dessverre er de rosa skyene på nye himler og ting som sure sokker har dukket opp i ditt lille lykkeland. Tuut-tuut!
Jeg innser at mitt forhold har beveget seg inn i en helt ny og ukjent fase. Et lite eksempel følger:
Jeg: Skal du rydde på gjesterommet slik at det blir bedre plass til bøker der nede?
Kjære: (spiller iherdig hoppspill på pc) Hmmm…
Jeg: Kanskje vi kunne sette ned den saken med papirer der da?
Kjære: (Sikkert i nærheten av ny bakkerekord) Hæ?
Jeg: Så kan vi ha bøker her i stuen og papirer, permer og blader nede?
Kjære: (Mistet nok en eller annen rekord i hoppbakken) Nei, jeg har alltid hatt papirer her oppe.
Det er end of discussion og min Steinbeck samlede skal nå på trass ligge på kommoden i en liten stabel!
Jeg er ikke større person enn at jeg straks starter med furting, og grubler over hvordan en liten dum papirbunke etablerer et klart skille?
Nå kan jeg vel innrømme at dette skillet også har en hel del gode og fabelaktige sider, vi kjenner hverandre bedre, jeg føler dypere ting, og det er egentlig et mye bedre sted å være – et nytt type lykkeland faktisk! I det hele tatt vil jeg innerst inne ikke vil bytte bort bokhyllediskusjonen mot noe som helst!
Hm, syntes jeg hører skritt i trappen og jeg må ta på meg min lidende furtemine el pronto….!
Hjem - ikke så ille egentlig....
Kan sove i egen seng, drikke vann fra springen, unngå å få 2.gradsforbrenning på ryggen, puste inn kjølig frisk luft!
For første gang på lang tid har jeg funnet en glede i å komme hjem til knatten!
Fabelaktig!
13 dager igjen....
Nok en gang klarer jeg ikke å dy meg for å påta meg rollen som rikssynser, de svakes forsvarer og irritasjonsmoment.
Og når jeg i tillegg kun har dager igjen er det intet som hindrer meg i la meg rive med og fortelle hvor, til tider, inkompetente beslutninger som tas. Når jeg i tillegg reiser på ferie til varmere i strøk i morgen tidlig, er det nesten opplagt at jeg tok på meg superkvinnedrakten tidligere i dag – tamtataram lissom!
Etter et lenger møte hvor verdens, eller avdelingens, problemer ble tatt opp med mine ord, har stemningen forsuret en anelse. Kan vel si at det har blitt en smule kjølig her, tror ikke mannlig ego har gått av å få høre fra en selvutnevnt spirrevipp at de tar elendige beslutninger, har lederegenskaper som en muggost og egentlig ikke gjør annet enn å mangle innsikt!
I hele min sjel vet jeg at jeg har tatt rett valg ved å slutte og jeg vil ha så lite som overhodet med norsk næringsliv å gjøre på lang tid! Vel, om få timer ligger jeg med tærne ned i vannkanten med fine parasolldrinken i hånden og jeg skal ikke gruble et minutt på hva jeg skal bli når jeg blir stor!
Hvorfor liker du blonde damen?
Denne påsken fikk jeg et spørsmål som var uventet. Det lød ”Hvorfor liker du blonde damen?” Det høres kanskje ut som et ganske trivielt spørsmål, men det er det ikke.
Mulig det bare er jeg som fyker gjennom livet uten å tenke for mye over tingenes tilstand, for det spørsmålet ga meg nemlig en liten vekker.
Hvorfor liker jeg blonde damen? Hvorfor liker jeg egentlig de menneskene jeg omgir meg med? Opplagt, sier du kanskje, men er det det?
Først vil jeg si at jo, jeg liker den og den, fordi de er vennene mine lissom. Det holder ikke! Her måtte det dypere innsikt til. Resten av påsken gikk med til å fundere på hvorfor jeg liker de jeg omgir meg med, og de jeg ikke omgir meg med, men liker allikevel.
Og det jeg kom frem til var at jeg liker de av vidt forskjellige grunner, det var ingen likhetstrekk. Enten er det fordi jeg bare kjenner unike, fabelaktige mennesker, eller at jeg er omgitt av psykopater med sterkt avvikende sjelsevner. Har valgt å tro det første en stund til.
Oppdaget at det var noen jeg kanskje egentlig ikke likte så godt, når jeg begynte å se nærmere på saken, og det er en merkelig oppdagelse…. Skal jeg da ignorere mine nye observasjoner og gå tilbake til det stadiet som var før jeg begynte å plukke personer fra hverandre? Eller skal jeg ta lærdom av mine grublerier og sky de menneskene jeg egentlig ikke liker så godt som pesten?
Jeg likte de jo for kun få dager siden?
Hm, her må det opplagt mer grubling til! Ender sikkert opp som Vera Venneløs etter å brått ha forkastet alle jeg kjenner og tatt kontakt med de jeg, for noen dager siden, definitivt ikke likte.
Men jeg fant iallfall ut hvorfor jeg likte blonde damen, og man kommer langt ved å få et annet menneske til å le!
Moralen i dag må være at jeg ikke vil at noen skal stille med spørsmål jeg ender med å tenke over da det tydeligvis ender med fordervelse!
Tror jeg må gå og legge meg og håpe dette går over.....!
Påske%&##
Den oppmerksomme leser vil nok forstå at det ikke er slik det har gått så langt...
Til nå har jeg sett Dr. Phil, spist opp påskeegget jeg fikk av bestemor, drukket to glass rødvin, tatt en høyst forbudt røyk, surfet på internett og grått bitre frustrerte syntes synd på meg selv tårer - alt dette var i går. I dag har jeg funnet mer snop å spise, jeg har ødelagt to fine hvite lerreter med makkverk som er ganske ubeskrivelig håpløse, ødelagt en t-skjorte med glitter og drukket for mye kaffe i den troen at koffeinsjokk vil hjelpe...
Så til nå har jeg bare klart å oppnå et nivå av frustrasjon som er formidabelt, og jeg kan bare glede meg til resten av påsken hvis den fortsetter på samme måte. Da skal jeg følge fjellvettreglene og grave med ned i tide!
Nedtelling
.....17 dager igjen å jobbe her
.....14 dager til etterlengtet ferie i varmt strøk
.....44 dager igjen til panikk over ny tilværelse kan sette inn
......3 timer til yoga
......9 timer til Lost begynner
......2 1/2 dag til påskeferie
.....0 tid før kaffepause - hurra!
Nå skal det bli ro og fred tenker jeg.....
Ah, jeg kjenner allerede freden snike seg innpå meg.
Det er et ubetydelig lite minus her – jeg må lære meg å meditere opplagt nok.
Har deltatt på kurs hvor vi fikk en innføring til dette lykkeland av sympatisk mann. Til og med en egen lyd har jeg fått, dette er da lyden til mitt nye balanserte nirvana og skal gjentas 2 x 30 minutter daglig. En gang til, 2 x 30 minutter daglig i betydningen 30 minutter om morgningen og 30 minutter om ettermiddagen. La meg si det med en gang, jeg blir ikke et lykkelig rolig menneske i mental balanse hvis jeg må stå opp en hel halvtime tidligere om morgningen.
Det er nærliggende å anta at jeg vil omgjøres til et meget ondt og ubalansert menneske av noe slikt. Men sympatisk mann på kurs sa at jeg heller kunne ta en 45 minutters økt når det måtte passe. Hm, måtte passe?
Hvordan skal jeg få innført de 45 minutter daglig er da spørsmålet. Innimellom jobb og slasking på sofa er det jammen meg ikke mye tid til meditasjon, men her må jeg la målet motivere meg. Jeg får ofre litt tv-titting til fordel for allerede nevnte salighet.
Så er det hovedproblemet. Meditasjon er ikke bare bare skal jeg si deg. ”Vær avslappet og la tankene komme og gå”. Joda, problemet er jeg har røffly 1245496 tanker som alle kommer samtidig og før jeg får gjentatt min lyd og kommet meg et skritt nærmere nirvana har jeg rotet meg bort i lange tankerekker om dagens middag, knappen jeg må sy inn på en bukse, hvordan var det nå den boka jeg ble ferdig med i går endte, skal jeg lage meg te eller kaffe, kommer jeg til å komme inn på ønsket studie til høsten, hva om jeg hadde klipt meg kort, jeg må ikke glemme å finne forsikringskortet mitt, har jeg mer deo igjen etc. etc….
I det hele tatt er dette langt fra ro, heller kaos. Så langt er min konklusjon at meditasjon er en særdeles stressende aktivitet som til nå bare vil påføre meg grå hår og dårlig karma da jeg får utbrudd av frustrasjon over manglende effekt.
Dog kan ikke 1 milliard indere (eller var det kinesere) ta feil. Jeg får gi det litt tid – veien til indre ro og balanse er opplagt bygd på innbitt uro.
Motsatt tidsklemme...
Hvordan få tiden til å gå når man har sagt opp uinspirerende jobb og bare venter på at siste dagen her skal komme?
Jeg forsøker med ganske mye kreativitet å få tiden til og fylles av inspirerende og engasjerende ting! Men det er sannelig min hatt vanskelig.
Det er opplagt at jeg ikke lenger fatter noen interesse for arbeidet jeg er satt til å utføre, om det ikke var særlig morsomt før, er det nå blitt ulidelig kjedelig.
Når dagens høydepunkt er lunsjen er det ganske nitrist, det er ikke bare nitrist, det oppleves som en hel evighet fra lunsj til jeg kan stemple ut.
Det er en og en halv måned igjen, av denne tiden skal jeg ha lang påskeferie, jeg skal på annen ferie – så egentlig er det få dager igjen jeg faktisk skal sitte her og kjenne de grå hårene gro.
Vel, det er på tide å ta seg selv i nakken og bite i det mugne eplet og innbille seg selv at dette er gøy, artig og morsomt!
Hurra for at jeg får sitte på dette fantastiske kontoret og se ut på den flotte skitne asfalten utenfor, mens livet mitt tikker og går meg forbi. Takk for at jeg kan snakke med alle de artige kundene som bare er hyggelige og høflige, og ikke minst, har særdeles interessante problemstillinger jeg ivrer etter å løse.
Livet har neppe vist seg fra særlig lysere side må jeg si…..
Noe er galt!
Tre skiturer og ikke en eneste sarkasme på lager.
Lukker øynene og venter på at de gode snøbildene skal forsvinne fra netthinnen og jeg kun igjen ser asfalt.
Kommer tilbake når jeg har blitt meg selv igjen.
Født med alt annet enn ski på beina....
Nå er tiden inne for frk Fnutte og få oppleve en helt ny dimensjon av ydmykelse. I alle mine år, fra jeg lærte ordet nei, har jeg unngått ski. Alle former for skigåing har vært utelukket og med sarkastisk mine har jeg observert medmennesker i kondomdrakter med planker på beina.
Nuvel, det er opplagt nye tider, for jeg eier nå et par ski. Innkjøpt i dag, etter en times kø, har jeg nå mine egne blå plankebiter med tilhørende staver og støvler.
Og i morgen den dag, går ferden til fjellet. Der vil det være stor sannsynlighet for at jeg ikke lenger kan unndra meg den heilnorske fjellopplevelsen.Men se, jeg begynner å bli forkjøla, og jammen har jeg ikke hostet en gang i dag....
Ananaspenis?
Ble tipset av en kollega om denne.
Og det må jeg si, jammen til interessant forskning! Lurer på om lignende forsøk er gjort på menn?
Menn med penis som ligner en sossis, er ofte erotisk anlagt, men de er opplagt sjenerte og vanskelig og komme i kontakt med. Disse mennene er ofte yrkesaktive, religiøse og aldri utro
Menn med penis formet som en medisterpølse er mer glad i brodering enn erotikk, disse mennene er hjemmekjære og som oftest ikke yrkesaktive.
Menn med penis som minner om en ostepølse bør man ikke kjenne til – av opplagte grunner.
Menn med penis som ligner en ananas er definitivt ikke yrkesaktive, erotiske eller kjærlige - de bør oppsøke lege snarest.
Dette burde da være et fabelaktig bidrag til kjønnsforskningen, til folkeopplysningen og vårt alles beste? Forskerstipend bes settes sporenstreks inn på min konto.....
Massakre på vaskerommet!
Har hatt endeløse diskusjoner med kollega som er jeger, reddet dyr fra veterinærens dødssprøyte, tatt imot hjemløse dyr med åpne armer og jeg har mer eller mindre ubegrenset tålmodighet med dyr. Særlig tålmodig ellers er jeg nok ikke kjent for å være, men har du pels er veien til mitt hjerte åpen.
Men det er en grense. Det finnes en skapning der ute som er så fryktelig forferdelig grusom at det må ha vært en redselsfull mørk og regnfull natt da skaperen tydeligvis hadde gått litt for mye på fylla og tryllet frem dette krypet.
Det er selvsagt monsteret edderkoppen jeg sikter til, bare dets nærvær fyller meg med urasjonell angst og bunnløs fortvilelse. Historier finnes i fleng over mine reaksjoner i møte med monsteret. All selvkontroll og verdighet forsvinner som dugg for solen og jeg handler på instinkt. Løp, Fnutte, løp!
Vaskerommet vårt inneholder dette motbydelige krypet. Ofte i fleng og de er store. Ikke sånn "hun har edderkoppangst og overdriver" store, men seriøst enorme.
Til tider vurderer jeg å slutte å vaske klær, men bare kjøpe nye. Da kunne vi forseglet vaskerommet og mitt liv hadde nok blitt mye mindre sorgfylt. Dog er det ikke slik virkeligheten fungerer har jeg blitt fortalt, så jeg har vært nødt til å tenke på alternativer.
Min bestemor, som er mitt store forbilde på edderkoppangst, hun går meg en høy gang hva irrasjonalitet angår, rådet meg til å kjøpe edderkoppdrepemiddel på sprayflaske.
Klart jeg hører på min bestemor, så jeg gikk til sporenstreks innkjøp av anbefalt edderkoppmordermiddel.
Mens jeg sto med denne flasken kom jeg på at edderkopper per definisjon er et levende vesen, det kjenner nok smerte og redsel, og her sto jeg og planla massemord!? Med kaldt blod og hode var jeg på vei til å begå en ren massakre. Hvor var dyreverneren nå? Den eplekjekke fanatikeren som kunne argumentere en stein til å få magesår?
Og nok et øyeblikk av selvinnsikt traff meg som lynet, jammen meg er jeg ikke full av dobbelmoral jeg også. Min aversjon mot disse motbydelige krapylene gjorde meg blind og døv for ethvert argument som kunne spare et edderkoppliv.
Og det verste? I går ble et begredelig kryp observert i utslagsvasken på vaskerommet.
Etter den første paniske reaksjonen kom jeg på sprayflasken. Skjelvende sprutet jeg på krypet, det fikk noe som kunne ligne en skrekkopplevelse for det begynte å pile rundt i vasken i sirkler. Fascinert ble jeg stående og skue denne dødskampen. Det tok tid, iallfall mange sekunder, hvorpå jeg sto i døråpningen bevæpnet med nevnte flaske, klar til å løpe. Som om edderkoppen plutselig skulle vokse til menneskestørrelse full av gift og løpe etter meg lissom?
Den døde til slutt, med små spasmer krøllet den sine lange ufyselige ben under seg og seg sammen.
1-0 til meg og giftig væske på sprayflaske, og 0-1 til prinsippene mine.
Ting å gjøre i februar
- si opp jobb - og smile konstant etterpå
- søke studieplass universitetet
- gi diverse familiemedlemmer, og muligens kjærste, grå hår av to første punkt
- skrive sitt første intervju
- bestemme når fabelaktig reise til karibien skal foretas med kjærsten
- miste all evne til kommunikasjon med lillesøster
- oppleve smertelig stikk av selvinnsikt - verden kretser ikke rundt meg
- innbille seg selv at den fremdeles gjør det
- dagdrømme om ny fantastisk fremtid utenfor dette kontoret
....og det er ennå 13 dager igjen av denne måneden.....
Ullen sammenlikning..
Forskningen på depresjoner går ut på å ha rotter i en liten kasse for så å fylle den med vann til rottene må svømme. Til å begynne med registreres det at rottene svømmer mer eller mindre desperat rundt, for så å resignere og reduserer bevegelsene til et minimum, kun nok til å holde seg flytende.
Disse lærde menn og kvinner tolker dette rotteforsøket slik at når rottene resignerer er det som når et menneske gir etter for en depresjon. Hvorfor svømmende rotter er å sammenligne med deprimerte mennesker er litt uklart for meg, men det er vel derfor jeg ikke forsker heller...
Rotter som spiser mye omega 3 vil da svømme lenger før de resignerer enn de som ikke har spist omega 3?
I tilfelle, er det egentlig en god ting? Å utsette den uunngåelige drukningsdøden?
Hm, hvis dette overføres direkte til mennesker kan jeg da anslå at mennesker med depresjon vil tåle å gå rundt lenger før de resignerer?
Og hvem vil det i tilfelle gagne? Tviler på at det er de med depresjoner iallfall.
Godt jeg ikke liker fiskeolje, slik at jeg kan hygge meg med mine depresjoner i fred uten å tenke på druknede rotter.
Balanse i regnskapet?
Er det slik at universet alltid streber etter å finne en balanse?
Hvis du er veldig uheldig en periode, vil du være heldig etterpå?
Hvis universet ikke er ute etter å skape en balense, hva styrer begivenhetens gang? Tilfeldigheter?
Hvorfor jeg lurer på dette, er at jeg siden 01.01.2005 har vært usedvanlig heldig på mange områder. Og det fyller meg med stor bekymring, selvsagt.
For hvis det er slik at det skal være en universell balanse bør jeg regne med å få en komet i hodet ganske umiddelbart.
Er alt styrt av tilfeldigheter, vil jeg på det sterkeste protestere på tilfeldighetenes trang til å klumpe seg sammen og komme i flokk og følge - positive eller negative.
Jeg har rygg til å ta ennå flere positiviteter jeg, men jeg vil helst ha meg frabedt en eventuell balanse!
Skrekker og gruer i bassenget
Det er i denne verden mange ting en kan aktivisere seg selv med. Heriblant svømming som jeg i den siste tiden har latt meg henfalle til.
Dette er en aktivitet jeg har funnet morsom og interessant nok. Minner fra barndommens svømmehall og ubekymrede timer med vannlek gjorde også sitt til at jeg ble med min kjære til dertil egnet svømmested.
Lite ante jeg hva dette ville føre med seg av uvante og merkelige situasjoner. Konseptet er at det er en hel del fremmede som skal bale rundt i samme vann og dette syntes jeg setter visse krav til høflighet, folkeskikk og hygiene. Ikke for å virke snerpete, men et sted går genseren, for å si det slik.
I går troppet jeg opp heseblesende bak kjære, og jeg burde ane fugler i mosen allerede ved skostativet - det var fullt.
Men tapper som jeg ikke er, klarte jeg å få plassert mine sko og med litt flaks fant jeg ledig garderobeboks. Alt forløp normalt gjennom skifting til badeantrekk. Fremme i dusjen begynte problemene, de små lukene hvor man kan plassere håndklær og sjampo mens man bader var også fulle. Jeg hadde ikke noe sted å plassere mine ting, skulle jeg skifte igjen og gå å sette meg i bilen?
Etter hardt mentalt press bestemte jeg meg for å henge håndkleet på en knagg med garderobeboksnøkkelen delvis forsøkt gjemt. Alt det andre av såper og hårprodukter måtte jeg la stå på gulvet, sammen med fremmedes menneskers avfalte hår..
Så var turen kommet til selve bassenget, som alltid er djevelsk kaldt. Nok en gang måtte jeg mobilisere viljestyrke og klarte etter litt lurking å smette min ikke akkurat smekre kropp ned i isvannet. Det skulle selvsagt ha slått meg på et tidligere tidspunkt, er skostativet fullt er det antageligvis fullt i bassenget også.
Vannet var fullt av duppende hoder, noen med briller, noen uten og var det ikke en med langt dreadshår der i tillegg? Tanken på hygienen og muligheten til å vaske langt dreadshår satt meg ut for en kort stund. Imaginære lange møkkete dreadslokker kilte meg på benet...det var bare å legge på svøm - køsvømming i sakte tempo, men dog.
Jeg lar meg stresse av så mange mennesker på en så begrenset plass, grunnen er at jeg ikke liker å skade eller slå andre, men skal man få beveget seg nok til å holde seg flytende er man nødt til å bruke litt kraft i ben og armer. Kort fortalt, jeg er nok uglesett av opptil flere som fikk kjenne mine søte små ben mellom ribbeina i går.
1050 meter senere er det på tide å ta rosinlignende kropp ut av isvannbassenget og kose seg i varmebassenget noen minutter..mmm..det er deilig det. Men hva skuer mine mørkebrune?
25 store og like mange små med bleier har okkupert varme vannet. Bare tanken på hva de små gjør i det vannet tilsier at jeg aldri noensinne igjen går ned dit.
Skuffet, men fattet, sleper jeg min kalde kropp mot badstuen. Der ser det ut som om det er plass i tillegg! Som en digresjon kan jeg fortelle at jeg har opplevd at 3-4 damer har klart å okkupere hele badstuen ved å ligge langflate og fleske seg, uten en eneste tanke på andre medmenneskers lyst og behov for varme. Fy!
Vel, nå var det plass og jeg spratt opp på øverste hylle.
Fred, ro, dype pust og sjelefred. Livet er godt og det hadde vært fred i verden hvis alle kunne oppleve dette, tenker jeg vennligsinnet, mens jeg oppdager en liten bevegelse i høyre øyekrok. Snur meg mot bevegelsen, og det tok noen sekunder før hjernen godtok hva den opplagt så.
Der satt det en dame og filte av død hud på beina sine! Hva gir du meg? Brått innså jeg at det aldri vil bli fred i verden når man kan oppføre seg på en slik uhygenisk og mildt sagt udelikat måte! Hvem i huleste heite sitter og preller hvite marker av død hud av sine ben i offentligheten? Slikt tilhører hjemmets lune vegger!
Brått følte jeg ingen sjelefred, jeg følte meg uvel og nærmest spant ut av badstuen og inn i dusjen.
Alle mine ting var på plass, men det var neste umulig å komme inn i garderobeboksen da alle mødrene var ferdig med å utvanne avkommet og det var bleier og våte håndklær overalt.
Fortvilte og kortpustet, med mentale bilder av dødhudmarker på hjernen fikk jeg revet til meg mine klær og stormet ut av denne pølen av ulumskheter.
For en påkjenning, godt det er en uke til neste gang!
Tune me out Tori!
Hvor godt det er å plutselig finne en sanger man virkelig faller for! Det er som å finne en skatt og det fører til at man ser litt lysere på ting, eller kanskje jeg rett og slett bare lettere kan fortrengene omgivelsene?
Beslutningen er tatt, vi skal nedbamennes med ljå og ingen hjerter gleder seg særlig.
Kollega sender ditry humormailer som bare er ekle.
Vonde minner fra forrige fredag trenger seg på som skamfulle striper. Vinninntaket, som var gratis, nådde ekstreme høyder og med det pinlige resultatet at jeg ikke helt klarte å manøvrere meg på mine stilletthæler.
Gårdsdagens begravelse nådde langt opp på ti-på-topp lista av selsomme opplevelser. Har gjort meg en del betraktninger om at denslags arrangementer må kunne gjennomføres på andre måter, og jeg har gjort meg en del tanker om forskjellige familiekonstellasjoners påvirkning på omgivelsene. (les;meg)
Må komme inn på sosialantropologi for å kunne forta feltarbeidet "Dårlige mannlige sjefer - og deres fabelaktig manglende selvinnsikt", tenker jeg mens et eksemplar av arten strener forbi.
Og måtte Tori fortsette å la meg ignorere tingenes tilstand!
Forfengelighet i parykk.
En tidligere kollega var innom jobben i går. Hun har hatt kreft og har gjennomgått en stor operasjon, cellegift, stråling og nå må hun gå på sterke medisiner resten av livet.
Alt hår har forlengst ramlet av, og parykken ser så bra ut som en parykk kan gjøre. Heldigvis sier alle prognoser at hun vil overleve, og ha mange gode år foran seg. Nå burde hun egentlig vært overlykkelig over å overleve, men det er ikke helt slik ting fungerer.
”Jeg har lagt på meg”, sier hun, ”se her på magen min”. Hun tar et tak i den imaginære fettvalken på magen sin og rister luft. ”Er sikker på at det skyldes cellegiften”
Da hun var gått tenkte jeg på situasjonen, og det er trist, nitrist. Er vi virkelig så forfengelige og opptatt av kroppene våre?
Gene greier?
Det er opplagt en fundamental forskjell mellom menn og kvinner. Opplagt, tenker nok de fleste, og det er greit nok.
Altså, det dreier seg om hva som er underholdning på tv. For meg er det ikke videre fabelaktig å se halvråtne møkkete mannetær trykt opp i tv-ruta. Døde og døende hunder, flådde isbjørner, spising av råe dyremagesekker, er langt forbi hva jeg finner som akseptabel underholdning.
Men hvorfor befinner jeg meg i en situasjon hvor jeg ser på dette forferdelige dyreplagerprogrammet kamuflert som "en manns reise gjennom canada", har jeg ikke vett nok til å finne på noe annet?
Da er vi inne på det komplekse, jeg vil nemlig se på tv med min kjære, og reprisen av Sex & Singelliv ble nedstemt siden jeg har sett alle minimum 2 ganger før og har de på dvd. Istedenfor å furte ser vi på testosteron programmet.
Og jeg ergrer meg, jeg ergrer meg og prøver å bite i meg de hardeste spydighetene, mannen på tv hører ikke mine bitende sarkastiske kommentarer uansett. De hører kun kjære, og jeg begynner fort å ane at han ikke syntes jeg er det spor morsom, bare skikkelig fjortis.. Noe som utløser høylydt stønning av mot tv skjermen og kjære begynner å bli rød på øreflippen.
Konklusjonen er at det ikke er et must å se på tv med det motsatte kjønn. Skal man begi seg ut på dette farlige farvannet bør man velge nøytrale programmer.
Ikke trippende, urbane single damer i tredveårene med aktivt sexliv eller menn som driver utstrakt dyremishandling i den tro at de realiserer seg selv. Til nød kanskje man kan se nyheter sammen?
Hva sa du, sa du?
Jobb kl 14:30
Særdeles opphetet diskusjon på jobben. Rommet gløder slik at vinduene er i ferd med å smelte.
Det er hett, varmt og vondt. Kjemien og meningene spriker i alt annet enn en forsonlig retning. Det må megling til, situasjonen er fastlåst. Redningsmannskap må inn faderlig fort!
Fremdeles jobb kl 15.00
Personalkonsulent oppsummerer det i etterkant som at det sto røyk ut av ørene fra sjefen.
Med andre ord, en ikke helt optimal dag på jobben.
Kl. 18:30
Hjemme.
Håper verden går under ganske umiddelbart. Har nå adoptert dertil egnede tro om helvete, og dit skal opptil mange jeg kjenner.
Kl. 18:36
Oppdager nypussede og preparerte ridestøvler, klare til bruk i morgen. De står klare og skinnende i gangen. Kjære smiler med skosverte i håret og..
Livet er muligens levelig allikevel....
Svart vinter
Det er ikke en forventet vinter utenfor vinduet mitt. Der landskapet skulle vært hvitt, dunete og fredfylt, er det grått, kaldt og hardt.
Trærne har stive, ubøyelige kvister, der det skulle vært lag på lag med varmende hvit snø.
Pusten forsvinner ut i ingenting, og etterlater seg ikke et spor. Det kommer ingen frostrøyk som hadde vist at man eksisterte, om bare for et kort sekund.
Det er ingen vakre pastellfarger på himmelen, bare et truende mørke og skyer som driver hastig forbi. De skyene og den himmelen har ingen forsonende egenskaper.
Det er ikke en forventet vinter nei, venter på våren nå.
Forsetter
- Ikke ha Nacho chips hjemme - fører ikke til veldreid og sprek kropp.
- Ikke trene hver eneste dag når kropp ikke er vant til det - fører til akutte morsomheter da kropp ikke lystrer. (Mental Note To Self - må installere heis i trappen til andre etage)
- Ikke se på Robinson VIP - medfører stor gremmelse, tær krøller seg av vemmelse.
- Ikke gå på reiselivsmesse uten å vite at man kan booke fantastisk reise med en gang.
- Ikke begynne på enda en bok uten å lese minimum en av de påbegynte ferdig - stor frustrasjon medfølger av å ha for mange halvleste bøker slengende rundt.
- Ikke vite hva man skal bli når man blir stor - face it, det burde jeg kanskje snart finne ut av ?
- Ikke skrive skrive slike lister i den tro at det har noen hensikt.
- Ikke gå på kjøpevennlige nettsider når økonomien tilsier at man burde sitte å stirre i veggen og vegetere til neste lønn.
- Ikke la seg frustrere over dumme personer på konsert, som snakker hele tiden og har 10 i promille - nylig observert på fredagens konsert.
Sånn det var en god ting!
Nok et ekteskap
Det er en ting verden aldri går tom for, og det er blonde damer med store pupper. Nå har jammen med Vince Neil - vokalist i heltebandet Mötley Crüe, giftet seg for fjerde gang med nok en blond dame med store pupper.
Det er ikke noe stort nyhetsoppslag egentlig, men jeg tar meg i å tenke at gamle helter som har sluttet på dop ikke gjør de store sprellene gitt....
Jeg tar ikke helt av og fniser i barnlig begeistring over nyheten lissom... At damen også var hele 37 år, gjorde det hele ganske så antirockenroll.
Og det gjorde meg litt paff, for jeg vil at mine gamle helter skal være ville og gale så lenge de lever. Jeg har ingen forståelse for rehabilitering, avholdenhet, kjedelige giftemål med store pupper, og velordnede liv! *fysj*
Alt jeg krever av en skikkelig helt er at de jammen meg får oppføre seg som skikkelige rockere, og dø med skoa på!
En nyhet som:
"Den ville og ekstragavante rockemusikeren Vince Neil ble i dag formiddag observert ravende langs Sunset Boulevard etter et to timers langt opphold på Betty Ford klinikken.
Stjernen hadde tidligere på dagen blitt tvangsinnlagt av sin manager Mean Man, men vår helt tok saken i egne hender da han kom til bevissthet etter en noe utagerende rangel kvelden før, og rett og slett brøt seg ut. Hans eneste kommentar til alt oppstyret dette medførte var at han hadde lovt sin forlovede, den 20 år gamle skuespillerspiren S.T. Upid å gifte seg i Las Vegas senere på kvelden.
Før vår oppvakte journalist fikk mer ut av Vince Neil forsvant han inn i en ventende limousin hvor resten av de gamle rockerne i Mötley Crüe allerede var innlosjert, drapert i lettkledde damer og champagne.
Det hadde iallfall vært *litt* mer interessant!
Hvor ender verden hvis gamle helter blir kjedelige?
Fett!
Nei, ikke det nye feministiske tidsskriftet, men fettet på min kropp, er dagens tema. Rettere sagt, hva jeg gjør for å holde det i sjakk, og aller helst bli kvitt det.
Siden jeg har vært usedvanlig flink og sluttet å røyke (festrøyking gjelder ikke!), er det klart at hvis noen skal oppleve å legge på seg av å se på en liten pose nacho chips, så er det meg... Litt stillstand på treningsfronten har det jo også vært av ymse grunner, men nå skal jeg til pers. Ingen flere deilige late dager i sofaen, nå skal det være blod, svette og tårer til krampa tar meg. Noe som skulle vise seg å ikke være så lenge til.
Blid som en muggost møtte jeg frem til treningstime på det lokale treningssenteret og stor t-skjorte var lånt av kjære, jeg ser ikke mindre ut i large, jeg bare føler det slik!
Timen starter og alle ser ufordragelig sunne og spreke ut etter oppvarmingen, jeg har da nådd et stadie av lyserosa skinkestek.
Timen fortsetter og jeg henger med mens jeg skulle ønske at hjertet like godt kunne stoppe da det ikke gjorde meg noe vel. Til slutt gikk jeg på autopilot og bena gikk mer eller mindre av seg selv, mens min farge nå var mer illrød.
Det svir i brystet, og jeg oppdager at jeg har vondt i kneet, noe jeg tilskriver de hasardiøse bevegelsene mitt legeme har måttet gjennomgå i 55 minutter. Brannbilfarge er nå dekkende for mitt ansikt.
Endelig, timen er over! Jeg klamrer meg til vannflasken og har lyst til å kaste opp. Det hele er nok et vittig skue, og til min fortvilelse har kjære sittet og tittet inn mens han har syklet som den treningsnarkomanen han er, hele timen. Han må like meg veldig godt for jeg var neppe et vakkert syn da jeg kreket meg ut av treningssalen.
For skams skyld hadde jeg gått bort til instruktøren og sagt fra at jeg både likte musikken (løgn) og timen (mangler selvinnsikt...), hvorpå den blide spretne damen spurte i fullt alvor om jeg ville delta på neste time sammen med instruktørene.
- "Da kommer jeg til å dø", hveste jeg mellom mine sprukne lepper, og dro kneet etter meg ut, bare for å møte en smilende kjære som tøyde ut og knapt var svett...
Livet er urettferdig så lenge nachochips = fetthamstring. Og rødfargen i ansiktet ikke ga seg før det var gått en time. Støl er jeg også, og har innkassert masse sympati fra omgivelsene, det er vel den ene god tingen med dette stuntet så langt. For jeg har tydeligvis ikke gått ned et gram i vekt siden i går! Skulle kneppe igjen buksen i sted og da spratt knappen av! Uhørt!
Muligens fine dagen allikevel...
Jeg kan innrømme det med en gang, min tiltro til 2005 var ikke den aller største da vi entret det nye året. Julen, romjulen og andre selsomme opplevelser gjorde sitt til at jeg på et tidlig stadie konkluderte at 05 sikkert ville bli som 04 - og på mange måter var 04 et ganske traurig år. Mandagen oppførte seg som mandager flest etter ferie, jeg er trøtt og postferiedeprimert. Så kom tirsdagen, litt stille på jobben, så jeg tenkte at jeg fikk sjekke Lotto tallene mine.
Filosofien er at man ikke vinner hvis man ikke deltar, ikke sant? Vel, første rekke på kupongen viste at jeg hadde 6 av 7 rette! Aldri har jeg vært så nær 1.200.000 før... eller 45.000 for den saks skyld. Mens hjertet galopperte og jeg allerede var på telefon og sms for å spre det glade budskap så jeg at kontoutskriften allerede viste at Norsk Tipping pliktoppfyllende hadde overført 5170 blanke ( må man jo regne med ) norske kroner til konto - og det er stas det! Det er meget snasen følelse å få penger uten å ha gjort en tøddel for dem! Mens jeg følte meg særdeles nyrik lurte kjære meg inn i svømmehallen, og fikk meg til å rase opptil ganske så mange runder mens jeg fabulerte om hvorvidt London eller Københaven egner seg best å bruke pengene på!
I dag våknet jeg med et snev av realisme, 5170 er ikke nok penger til å si opp jobben og reise verden rundt, så det var bare å komme seg i dusjen og entre arbeidssted. Litt mooshy, men med nytrukket kaffe tittet jeg på dagens gjøremål. Kl. 09:40 - Massasje!
Det hadde jeg glemt, det er nystartet greie på jobben. En gang i uken får vi massasjedamen til oss og kan få profesjonell massasje. Ivrig som jeg er var jeg 2. kvinne ut og det var vel anvendt tid det! Myk som en smøreost kunne jeg fortsette dagen. Så fikk jeg en uventet middagsinvitasjon som jeg ble veldig glad for.
Når det har gått 5 usle dager og disse har vært fylt med så mye positivitet at jeg er definitivt skeptisk for hva dette året vil bringe.
Føste mandag i 2005
Tid til å reflektere har man på stille dager bestående av grusomme nyhetssendinger og nakke som har ytt eieren såpass plager at det å gjøre noe annet enn å sitte å glo har vært uaktuelt.
Vel, første dag på jobb i dag og året har så vidt tittet frem. Salatbaren i kantina er skrapet tom, siden de aller fleste tuppene, og et par haner, sikkert har gitt seg selv løfter om å kvitte seg med fett både her og der før sommeren. Det er mistenkelig tomt på røykeplassen utenfor inngangen og opptil flere har tatt med matpakke. Dette er alle ting som bekrefter at livet går videre og mennesker har en fabelaktig tendens til å være seg selv nærmest. Og slik må det vel kanskje være også.
For min egen del har jeg fått kjøpt meg akkurat et slikt lite nett og søtt kamera som reklamen har sagt at jeg er midt i målgruppen for. Det er faktisk meget lite, nett og søtt og bare jeg får sånn nytt kort kan jeg ta fler enn 5 bilder av gangen... Men det er veldig fint og blankt!
På trass spiste jeg stor pai med brødskive til lunsj, sånn for å signalisere at jeg ikke lar meg påvirke av alle salatspiserne. At jeg derfor må sulte meg resten av døgnet for å oppnå fin fast kropp til sommeren er det da ingen som ser, og følgelig akseptert.
Og i dag begynner ridningen igjen! Hurra! Det er en alldeles ypperlig form for fysisk aktivitet, så sant det ikke er for kaldt, ikke ekkel snø som raser på ridehustaket og skremmer hest, og skal vi ri ute må det ikke være for glatt heller. Med andre ord er det en del forbehold, men så sant de blir innfridd er det som sagt en ypperlig form for fysisk aktivitet!
Oppsummert er denne mandagen ennå ganske fersk, og de første timene ble gjennomlevd i søvne, så det ser ikke så ille ut så langt!
Ubeskrivelig....
Hadde jeg kunnet nikke eller i det hele tatt røre hodet, ville jeg sikkert gitt et tegn fra meg, for jaggu hadde legemannen rett. Se det, 7 års utdanning var ikke bortkastet nei. Det eneste han fikk var et blunk.
Med et smertefullt uttrykk i ansiktet og en gange som ringeren fra Notre Dame er jeg egentlig bare intressert i hva denne legen har tenkt å gjøre med saken, eller rettere sagt, nakken min.
Ikke har jeg fått sove, ikke kan jeg røre meg, og mine fridager har gått rett ned i, ja det kan man jo tenke seg selv.
Etter to usle minutter konstaterer legegeniet at jeg har et problem i nakken, såkalt vridd nakke. Fint murmler jeg, og hva nå?
Dette kan vare i noen dager og kan være veldig smertefullt (å, sier du det?), men det skal gå over av seg selv. Hvis ikke må jeg komme tilbake om 3-4 dager.
Nå er det dag 3 og jeg merker ingen stor bedring, bortsett fra at legemannen sendte med meg nok piller til å bedøve en elefantlokk tipper jeg.
Men jeg er ingen elefantflokk, bare en noe frustrert person som krysser fingrene for at dette gir seg, slik at jeg kanskje kan feire nyttår uten å se ut som den nevnte Ringeren fra Notre Dame.
Julestress?
I morgen er vi i gang med pinnekjøttmiddag, for så å få med seg "Young Neils" lillejuleaften - sånn for å korte ned ventetiden til julefreden senker seg, som de sier.
Og da har jeg lurt litt, for hver eneste dag kan man lese i avisene at folk stresser seg ihjel. Det gis tips og råd om hvordan takle stress, hvordan ikke stresse, hvordan komme gjennom julen uten å ende opp med å kjøpe gaver på kredit, mens blodårene tettes av kolestrol og de grå hårene spretter opp. Man kan jo bli stressa av mindre...
Jeg stiller meg kynisk helt uforstående til dette. Personlig kjenner ingen som er i nærheten av avisenes beskrivelser av herjede shoppingzombier som raver rundt på kjøpesentrene med blødende magesår og lommebøker.
Men de må jo tydeligvis finnes et eller annet sted der ute. Og min sympati eksisterer ikke, for, og hør nøye etter, dette kan de helt og fullstendig styre selv!
1. Ikke la deg tvinge til å kjøpe mer enn du har råd til!
2. Har du penger? Kjøp noe fint til deg selv!
3. En ting av gangen. Det man ikke blir ferdig med blir man ikke ferdig med - ingen skade skjedd!
4. Vis omtanke for noen! Og det gjøres ikke best ved å bruke penger....
Vel, selv begynner bitene å falle på plass. Har akkurat fått skaffet meg bok jeg har ventet på lenge, og siden Sylvia Plath i "Overvintring" nå har begått sitt selvmord, er det fritt frem for å krype under pledd med fiine boken og rødvinsflasken jeg fikk på jobben, rett etter at juletreet har fått litt pynt på seg!
Reflekterende morgen.
Romjulen skal tilbringes med lange slaraffendager, mat i lange baner og generell kos og hygge.
De siste dager har vært fylt med hendelser som er verdt å tenke litt over, rare, pussige, underfundige små ting som kanskje vil ha betydning. Eller kanskje ikke? Jeg vet ikke ennå, men jeg liker tanken.
Nå er det pepperkakebakedagen og jeg må finne frem pinnekjøttet til stor middag til mange mennesker jeg er glad i, men det som kanskje gleder meg aller mest akkurat nå, er det lille mennesket jeg ikke kjenner ennå - men som jeg er så glad for at jeg skal få bli kjent med.
Har bestemt meg for å bli verdens beste tante og det er ikke så lite å bestemme seg for, alt tatt i betraktning!
Trist sorti...
På interweben på jobben står det i dag å lese at person X har sagt opp, og "vi takker for innsatsen og ønsker lykke til videre". Det er jo hyggelig det, personen har jobbet her i 8 år, og er vel kanskje litt lei og derfor vil ut og søke nye muligheter på den grønne siden av gjerdet.
Jeg ønsker også hell og lykke til på veien - men hvem i all verdens granskaug er denne personen?
Her har jeg da jobbet i 6 år, og jeg er kanskje ikke den mest inneslutta man kan finne. Faktisk har jeg ganske god oversikt over de fleste avdelinger og er på fornavn med stort sett alle - noen tilhører dusteforbundet og de er jeg ikke på noe som helst navn med, men med overhengende flertall er jeg kjent med de fleste. Trodde jeg....
For denne person X er meg helt ukjent, jeg har ikke filla peiling! Nå kan man jo si "jaja, også da?", men dette har større konsekvenser. Hvordan kan en person være usynlig i så mange år?
Har han jobbet i en hemmelig avdeling, med hemmelig kantine og eget hemmelig julebord? Er det julebordet i tillfelle kulere enn det for oss vanlige dødelige? Hva spiser de der, og har de fetere DJ enn det vi hadde? Hva i all verden jobber denne avdelingen med? Opplagt er det ganske så topp secret og tydeligvis så sensitivt at det må holdes skjult for resten av bedriften... Jeg vil også jobbe i en topp secret avdeling, som garantert har fabelaktige arbeidsoppgaver som aldri blir kjedelige eller rutinepregede, og ikke minst de råbra julebordene de har i den avdelingen! Aiaiai! Og nå er det jo en ledig stilling i denne usynlige avdelingen, men jeg vet ikke hvordan man søker på en hemmelig jobb, det er forferdelig å ikke være mer hemmelig enn dette...
På en annen side ville man kanskje ikke sluttet i en så staselig jobb med så mange bra fester... Kanskje min første antagelse var rett - at person X er en utrolig grå, trist og kjedelig person som i 6 år har smeltet så til de grader inn i omgivelsene at han ikke har blitt lagt merke til...
Og det er trist det!
En perfekt ordning
I går kom jeg og kjære hjem fra jobb og da hadde hun lagd en alldeles fanbelaktig middag bestående av tunfisksalat med pesto og cashewnøtter, samt hjemmelagd aioli!
Og da middagen var spist og kjøkkenet vasket, dro hun ut for å møte venninne som hun overnatten hos!
Nesten som å ha en egen kokk faktisk! Det var så deilig at når jeg hadde ruslet bort til sofaen og bredd pleddet godt rundt meg selv var veien til en ettermiddagslur kort. Fiine ettermiddagen.
Jeg håper denne ordningen vil vedvare, men jeg frykter nok at dette er et forbigående fenomen. Dog må jeg innrømme jeg har innsett at jeg kanskje muligens kan ha opplevd et snev av innsikt i hvorfor mennesker leier andre mennesker til å gjøre ting for seg.....
Montro om jeg kan ansette min egen søster som kokk og hushjelp, for losji?
Jessjessjess - Mötley kommer!
Jeg skjelver og kjenner nesten tårene presser på og jeg klarte ikke helt å le av kjære som skulle spøke med at vi da var på ferie!
For mine ultimate barndomshelter skal stå på en scene sammen igjen! Jeg har sett de en gang før, det var i Skedsmo hallen og det var min aller første konsert og det var en opplevelse jeg lett kan gjenkalle i minnet!
Ikke var jeg gamle jenta, og jeg hørte ingenting på dagesvis da jeg sto helt foran scenen med kulerunde helteyrkelsesøyne og hoppende hjerte..*mimre*
I sommer var Nikki Sixx her med sitt nye band Brides of Destruction, og det var stas, men når helt utbrøt " let`s play some old shit" og de dro avgårde med Live Wire, ble det en for stor påkjenning for meg. Det ble litt Beatles tilstander på tribunen og tårer - selvsagt!
Kjære humrer ennå når han ser tilbake på det, selv om jeg mistenker han for å ha vært flau der og da!
Vel, nok gamle minner, nå er det bare å finne ut når billetter legges ut og finne frem sovepose, for Mötley kommer!!
Onde morgenen...
Det er morgen, kroppen er lullet inn i varm og deilig dyne, hodet hviler mykt mot puten som nærmest kjærtegner kinnet mitt. Er akkurat i grenselandet mellom å sove og være våken, en behagelig tilstand hvor nattens drømmer svinner hen og man kan røre litt på seg og fremdeles kjenne hvor deilig det er å ligge i sengen.
Vekkerklokken ringer, men det bryr meg ikke så mye for det er ikke jeg som står opp først, jeg mumler litt og kryper inntil kjære. Kjære må stå opp for han er flink og skal meditere før jobb. Tilfreds med søvnen, livet og kjærligheten kryper jeg ennå lengre innunder dyna og smiler litt for meg selv. "Skal bare høre ferdig sang på radio så skal jeg se om jeg ikke kommer meg opp og inn i dusjen" Murmle, murmle...
Kl. 07:35
Det er fremdeles morgen, men den er ikke lenger like god, for skulle nå nesten vært i bil på vei til jobb. Dyna er ikke lenger like god, og puta er mer som nålestikk av dårlig samvittighet. Kroppen ynker seg av å bli revet ut av behagelig søvn, og jeg subber inn på badet med små sprekker til øyne. Speilbildet avslører et ansikt som ikke ser hverken morgenfrisk eller blidt ut og jeg lurer på hvor min mediterende kjære er. Hører seige skritt i trappen og han kan meddele meg at han sovnet han også. Det blir en hastig og ubehagelig morgen, men jeg finner veien til jobb og føler meg som som en uttygd sokk.
Kl. 09:00
- Ikke glem at fotografen kommer klokken 09:30 for å ta bilder til hjemmesiden vår!
- ?
- Alle med kundekontakt skal ut på nett med bilde, blir ikke det gøy?
- Eh....
- Du ser litt trøtt ut, vil du låne litt sminke før fotograf kommer?
"Kollega funnet omkommet av noe som ser ut som en sminkepung", tenker jeg mens jeg kan konkludere med at det neppe blir verre enn dette på en mandag.....
Hverdagsscene
- Magen min buler som en liten fotball.
- Min også....
- Fra i morgen er det slutt, da er det trening og helsekost!
- Jepp!
- Nå blir det vaskebrett og sprettrumper til sommeren!
- Hurra for sprettrumper!
- Ingen fler fete, hjemmelagde sauser, ingen Nacho chips eller sjokkis!
- Enig, så enig - et sted går gensern, og min går nå midt på magen!
Pause
- Ok, hvis vi trener i morgen, tror jeg vi kan unne oss planlagt fabelaktig middag?!
- Hvis vi trener ekstra hardt og bare spiser frukt til frokost!
- Hurra for frukt!
- Nå er det et nytt og bedre liv i anmarsj!
- Skal vi ta litt sjokoladpudding med vaniljesaus nå? Jeg mener før nytt og bedre liv begynner?
- Jeg henter!!!
Jeg - maleren!?
Ennå har jeg ikke fått hentet staffeliet mitt (jepp, jeg eier et staffeli, det var min fars og et klenodie for meg), så jeg sitter på stuebordet og maler. Har funnet ut at jeg må dekke det med matpapir ellers får min kjære flere grå hår i hodet enn jeg setter pris på. Når han ser at hans fabelaktige bord er fullt av mine malingsflekker ser jeg at tanken på hybel.no er nær...
Før jeg innså at matpapir var redningen brukte jeg plenty tid på å skrape og skrape og skrape av fargeflekker.
Jeg har fått spørsmål fra opptil fler, to for å være nøyaktig, som har lyst til å se resultatene av min nyerhvervede hobby og derfor har jeg fått det for meg at jeg skal ta bilder og sende til hytt og pine.
Kunne jo invitert disse menneskene hjem, men jeg er ikke helt moden for å arrangere en vernissage ennå, derfor har jeg flesket meg med min kjæres kamera og resultatet er horribelt!
Enten er jeg en elendig maler, eller så har jeg ikke peiling på å ta bilder... Muligheten for at begge deler stemmer er noe jeg raskt har fortrengt, og jeg setter min lit til at neste forøk blir bedre - forsøk på å ta bilder altså. Og står lykken med bi, som jeg er kjent for at den gjør... - vil bilder bli publisert på denne bloggen også!
Fordi jeg mangler selvinnsikt! Hurra for det!
Vær forsiktig med hva du ønsker deg - del 2
Vel, takk gud for at satan hørte på meg.....
For i går ble jeg lagt inn på akuttavdeling på sykehus og operert i hui og hast - nå ligger jeg hjemme med vondt og det er relativt helt uaktuelt å dra noe som helst sted.
Så nå er min kamp mot flyselskap og refusjon av penger i gang og jeg må meddele min venn at mitt blide åsyn ikke vil bli å finne i Køben til helgen, men mitt heller dystre oppsyn vil befinne seg i en seng under dyne med paracet forte..
Moralen er klar - vil man ikke holde tale for venn, ender man med å bli operert!
Aktiv søndag og regnefeil!
Rent ut har jeg vært ganske nær grensen til å si at jeg er lykkelig. Slike dager vokser ikke på trær og jeg fryder meg på sofaen mens jeg purrer som en katt.
Min kjære sitter og koser seg, og han ser ganske lykkelig ut han også.
I det fjerne hører jeg min mobil ringe, og jeg rekker så vidt å ta den. Ukjent nummer, det kan bety så mangt, har en innebygd skepsis mot folk som ikke vil la seg identifisere, men jeg tar telefonen.
Det er min søster som befinner seg i Guatemala. Der skal hun være til langt ut i neste år, trodde jeg....
Men nei, hun kommer hjem om to usle uker!! Hun er selvfølgelig skuffa over at hennes fabelaktige ferie er kortet ned med flere måneder, men jeg er faktisk glad for å få nurket hjem til jul!
Grunnen til denne tidlig hjemreisen er en liten regnefeil, matte er no`tullball, særlig når man ikke får alle pengene fra tidligere arbeidsgiver som man hadde regnet med, men jeg kan allikevel ikke annet enn å være happyhappyhappy for at hun snart er tilbake på knatten!
Konklusjonen er hurra for aktive søndager, og søsters regnefeil!!
Vær forsiktig med hva du ønsker deg...
Venn fyller også et rundt tall, noe som yttligere fordrer til fest og fjas i stor stil!
Flybilletter er bestilt og jeg syntes alt ser relativt lyst ut.
Men, som vi alle vet, i min verden er det alltid et stort mørke som lurer bak enhver busk - også denne gangen gitt.
Mail ble sendt med forespørsel om hva som kunne være ønsket i gave. Her hadde jeg, som det naive fjolset jeg er, trodd at ønskelisten ville bestått av lilla boaer, ekslusive ansiktskremer og spa-besøk.
Vel, jeg har mottatt ønskelisten fra helvete.....
1. Ta med cd-er vi kan svinge rockefoten til. Ok, det skal jeg klare uten traumer og sjelelige sår. Jeg leser nå optimistisk videre, for fortsetter listen på samme måte ser dette lovende ut, ikke minst for lommeboken!
2. Finn på en selskapslek som må fungere som en ice-breaker. Hm, litt akutt angst melder seg. Skal vi være i et leid lokale? Jeg hadde trodd at vi skulle ut på byen og svinge oss i lysekronene på de hippeste stedene.... Litt svett i panna skummer jeg hjernen for selskapsleker, jeg må da kunne noen... Herregud, jeg kan ikke en eneste selskapslek! Ok, pust, fnutte, pust.
3. Fint om du vil være bar-bærte en times tid eller noe! Det kan jeg takle, tror jeg. Å være bar-bærte som blander fabelaktige drinker til min venns kule venner virker ikke umiddelbart kjipt. F***, kan jeg blande noen andre drinker enn Cosmopolitan? Scanne hjerne på nytt, litt mer hektisk denne gangen. Jo, GT skal jeg få til, kanskje... Krysser nå fingre for at det kun er vin og Cosmo som teller i Køben for tiden..
4. Jeg vil du skal holde tale! Det kommer ikke på tale..haha...ler jeg for meg selv. Jeg avskriver hele taleønsket som en sinnsyk spøk pønsket ut av venn tydeligvis på fylla.... tale...haha!
Men så begynner min svikefulle hjerne å motarbeide meg. Jeg får det for meg at jeg definitivt må holde tale, tross alt har jeg kjent vedkommende siden vi var så små og dumme at vi ville spille i korps...."Det må da være en million anekdoter og morsomme historier jeg kan lire av meg til stående ovasjoner i Køben", sier hjernen min, mens kroppen min frykter det verste.
Og det er da jeg innser at min venn tydeligvis kjenner meg godt, da han nok har regnet med at dette ville være mitt handlingsmønster og han var garantert å få en tale, selv om det betyr et nært forestående sammenbrudd for meg....
Sur!
Om litt skal jeg i operaen - det syntes jeg faktisk er veldig ok. Men alle de talentløse menneskene jeg skal sammen med er av den sorten som aldri har vært i operaen før, de blir med fordi det er gratis og vi får mat. Kommentarer som "all den skrikinga", "sikkert feite damer i kostymer" og lignende, har irritert meg stort over flere dager.
Altså, liker du ikke en ting så gi f... i å delta!! Still med et åpent sinn eller hold munn i det minste!
Jeg gjør ingenting jeg på forhånd vet at jeg ikke vil like - og i dag lar jeg meg frustrere av dumme følge-etter-i-flokk mennesker.
Så, jeg har bestemt meg for å være sur og tverr, samt gretten, og ikke snakke med noen hvis jeg ikke blir stilt et direkte spørsmål. Og gleder meg bare til å synke ned i en stol og la meg drømme bort i vakre arier!
Ingen suksess
Fisk skal svømme i havet, skalldyr skal forbli på havets bunn eller hvor de nå befinner seg.
Ikke under noen omstendighet er det nødvendig for disse skapningene å finne veien til min tallerken iallfall.
Siden jeg var ganske så liten og sikkert før jeg lærte ordet ”nei” har jeg nektet å spise fisk, skalldyr eller lignende.
Etter at jeg kom meg over fjortis stadiet har dette prinsippet medført mang en diskusjon og frustrasjon hos mine medmennesker.
Det er egentlig veldig enkelt, jeg liker ikke fisk, men det skal alltid debatteres og diskuteres.
”Fisk som er så godt? Det må du da like”
”Hadde du spist tånegler, hvis noen sa det var godt?”
Men som den inkonsekvente personen jeg tross alt er, gjør jeg til tider forsøk på å smake noen av disse havets delikatesser.
Sist gang var på søndag, hvor min kjære skulle lage pepperlaks – og jeg må innrømme det, for første gang i livet hadde jeg håpet at jeg ville få dette fiskestykke ned.
Når min kjære skal gjøre noe, skal han nemlig gjøre det skikkelig. I dette tilfellet hadde han involvert sin mor i min fiskesmaking.
Og de var begge ganske så entusiastiske over denne fisken som nå var redusert til et rosa stykke dødt dyr rullet i pepper.
Det måtte gå som verst tenkelig, etter første bit måtte jeg konkludere med at dette smakte fisk, og følgelig ikke egnet for min gane.
Vet ikke hvem som ble mest lei seg, min kjære ellers hans mor…
Men jeg kan fortsette mitt ikke veldig bekymringsløse liv, som før, fisk er fabelaktig vondt!
Deletedeletedelete!
Fredagen har ikke satt seg i sjelen ennå, da morgenen var særdeles hektisk og kjærste hadde drømt rare drømmer om helikoptersko og sofasitting på spinningsykkel, så han var i psykisk ulage og trengte en reality sjekk.
Har tatt på dumme sko og spist for mange vafler med smør på til frokost, viljestyrken sviktet momentant da jeg ankom jobben i dag tidlig og kjente lukten av nystekte vafler.
Julebord i morgen, kremgul kjole er trang som et pølseskinn og ikke egnet til kropp foret med vafler - har litt prejulebordangst for å se ut som fotball stappet i pølseskinn.
Sadistisk sjef har gitt meg ansvaret for ca 30 marsipanbrød som ikke skal tukles med eller fortæres av mine kollegaer før kl 14:100 *finne selvdisiplin*
Tiltagende regn utenfor vinduet, snart orkan tipper jeg.
I mitt mørkeste øyeblikk plinger mail inn og jeg ser det er fra søster på reise i Mexico. Hurra, livstegn fra nurkelurk!
Men hva skriver så denne søster? Jo, hun er lei av Mexico.....
Lei av Mexico?? Varme, strender, slaraffenliv??
Etter åndenød er mail særdeles deleted og jeg tror det vil kreve mer enn noen usle marsipanbrød for å komme over dette, mens jeg funderer på om hun kanskje ikke er min søster allikevel.....!
Jahaja!
Rumsfeld klokken 06:48 i Dagbladet - "Vi skal ikke drepe sivile i Falluja!"
Samme avis klokken 08:59 - "USA bombet sykehus i Falluja"
I rest my case.....
Å julebord med din glede...
Det er det flere åpenbare årsaker til.....
1. Fyll med kollegaer og dertil (u)egnede sjefer kan få fatale fyllenerve konsekvenser - her taler jeg med bitter erfaring av å våkne og skamme seg så tær krøller seg. Man er festens dronning og naturlige midtpunkt, alt man sier er gullkort og det finnes neppe et mer sjarmerende menneske på denne jord. Inntil man vokner og innser at alt man ønsker er å a) krype sammen i fosterstilling og vente på en sakte og smertefull død eller b) ta seg sammen og finne nærmeste motorvei å leke på.
2. Fulle kolleger som blir utrolig ekle i fylla - også selvopplevd. Når en person på 1.94 med matchvekt litt over tonnet, nekter å spise, men kun vil drikke aquevit vet man hvor det bærer, intet å anbefale. Den innleide komikeren blir mobbet ut av pensjonistene, mens nok en fet og ufordragelig fyr kaster opp ved nabobordet og må bæres ut. Høydare...!
3. Lange taler av direktør, styreformann og andre mer eller mindre råfestlige personligheter. Dette skjer under middag, og er så kjedelig at tær igjen krøller seg. Punkt 1 blir gjerne konsekvensen, hvis punkt 3 drar ut.
4. FulleFnutte har inngått avtale med dame som skal sy kjole til meg...Det var fest og moro og etter nok rødvin ble familiemedlem og fulleFnutte enige om at jeg trengte ny kjole til julebord. FulleFnutte syntes at kremgult var fiine fargen og det er ikke edruFnutte enig i. Men kjole er snart ferdig og den blir kremgul - lyst til å gå på julebord er sterkt redusert. Punkt 1 vil bli konsekvens.
Ny hobby? Ja takk!
Jeg har begynt å male! Med akryl farger på lerret, og huttemegtuu hvor det er stas!
I dag, er ennå semisyk, har jeg malt og malt og malt. Akkompagnert av Mozarts Requiem og Beethovens 9. symfoni, har jeg lekt med farger og maling - og det har slått meg opptil flere ganger hvorfor jeg i all verden ikke har gjort dette tidligere?
Men som alt annet her i livet har også dette en bakside.... Det koster penger, faktisk en hel liten formue siden jeg måtte ha alt mulig for å sette igang. Og jeg trengte mer maling allerede i ettermiddag.
Etter liten sjekk av konto, skjønner jeg at jeg er nødt til å leve på nåde hos min kjære resten av måneden, og håpe at han vil fore en kjempende kunstner....
Men det er detaljer i den store sammenhengen og midt i inspirasjonen gitt. Bare jeg ikke ender med å skjære av meg et øre så kan jeg bare si; hurra for ny hobby!
Det er ikke et handikapp!
Helst ville jeg sitte og surmule i sofaen med nachochips, men neida....
SøndagsFnutte hadde gjort en avtale for TirsdagsFnutte om middag og skravling med en person jeg knapt kjenner. For mange måneder siden hadde jeg snakket med denne personen og for å gjøre en lang historie kort, hadde jeg storkjeftet lovet henne besøk og gjennomlesing av hennes bokmanus. (nå i ettertidens klokskap, gleder jeg meg til å ta fatt på den oppgaven og denne personen har jeg fått stor sans for)
Men vi er fremdeles på det stadiet hvor fyllesykejævligkjipe SøndagsFnutte avtaler møter som ikke blir sett på med blide øyne.
Intenst hatet jeg SøndagsFnutte mens jeg kjempet meg gjennom tykk tåke og bratte veier ned til bussen. Denne var ikke forsinket og allerede her burde jeg begynt å ane elefanter i mosen.
Fant plass og satt meg noenlunde til rette med Nick Cave på øret. At jeg satt på plassen som var reservert handikappede var helt naturlig, siden jeg ikke følte meg helt vel.
Alt gikk for seg i relativt rolige former frem til bussen og jeg ankom Oslo S. Som alltid er det mange mennesker som skal av og mange som skal på, dette faktum berørte ikke meg, da jeg hadde nok med å sitte å hate verden på min handikapplass.
Det måtte gå galt, veldig galt.
Inn på bussen skjener full, gammel og ekkel mann inn. Og hvor i svarteste ******** (fylles inn etter behov) setter han seg?
Godt plassert på mitt fang!
Her sitter jeg med alle mine dystre tanker, langt inne i det Caveske univers og får en full *********** (fylles inn etter fantasi) fyr på fanget.
Full mann peker på handikappskiltet og da blir det nesten for mye for meg.
Dypt indignert og ikke lite sint fikk jeg slått av musikk, reist meg og sagt " Å være gammel og full er IKKE et handikapp"
Min store glede denne dagen var at jeg 1. syntes den kommantaren var på sin plass og passe spiss, 2. jeg fikk sagt den der og da.
Konklusjonen er at fulle, ekle, kjipe menn ikke bør ha tilgang til offentlig kommunikasjon med mindre de unngår å sette seg på uskyldige pikers fang!
Dagens oppsummering så langt
Det regner, men jeg skal ikke ut å gå.
Husket å sende bursdagshilsen til kollega.
Kun en ripe i ny neglelakk.
Bursdagsgave-vin til kveldens fest er kjøpt inn.
Har vært kule storesøster og gitt lillesøster masse sminke.
Fortrengt oppgave som må være ferdig til mandag - det er en dag i morgen også.
Fiine fotballaget kan vinne masse heder og ære og tippeligaen i dag.
Skambankt cd-en er fabelaktig.
Jeg sto opp tidlig og trente.
Spiser nå naco chips med meget god samvittighet.
Funnet igjen edderkopp-med-hoggtenner klistremerkene mine.
.....ikke så ille å være meg akkurat nå....
Noen dyrere?
Kinobillett kjøpt onsdag, denne gang benyttet 150,-
Obligatorisk godteri og snack 88,-
Parkeringsbot da film var lenger enn antatt 400,-
Totalsum for å se Hawaii, Oslo 788,-
Skuffelsen over filmen er ikke iberegnet, da den ikke kan omsettes i penger....
Komplikasjoner fra Notodden
Noen dager var gått og jeg hadde nesten glemt hele vaskemaskinen da hyggelig gutt ringte meg i går. Han presentert seg og stilte kloke spørsmål om vaskemaskinen.
"Virker den", "hvor mange omdreininger har sentrifugen" osv - alt sammen helt relevant. Etter kort tid sa han at han kom fra Notodden på ettermiddagen og da ville han gjerne ha nevnte maskin, kjent i Oslo var han også, så det ville ikke by på noe problem å finne frem.
Lykkelig og glad over snarlig salg, kjøpte jeg billetter til film jeg og min kjære vil se. Den begynte 20:45, og før det var det planlagt både det ene og det andre, slike mandagsting som magedans for meg og svømming for min treningsnarkomane kjærste. Tidsmessig ville ikke dette by på noe som helst problem, da meget sympatisk vaskemaskinkjøper dro fra provinsen klokken 16:00 og ville da være i denne byen ca. 17:30.
Full av forventning og iver var det intet problem da gutt ringte kl 18:00 og sa han var blitt forsinket, grunnet helt uforutsett overtid på jobben. Helt ok, repliserte jeg, da han sa det kunne drøye en time.
Fornuftige ting ble foretatt mellom 18 og 19, deriblandt skokjøp. En aktivitet som alltid er på sin plass, og det var på en måte en forskuddsfeiring av snarlig solgt vaskemaskin. Fiine skoene...
Klokken ble 19:00, og på nytt ringte gutt. Nå var han på gitt sted i tigerstaden og ville ha veibeskrivelse på nytt - just in case lissom. Noe han fikk av min blideste telefonstemme, selv om en anelse irritasjon hadde begynt å melde seg. Dog, det er ikke lett å kjøre i stor by, særlig ikke i regnvær.
Jeg var nå allerede på avtalt møtested, for det tar røffly 15 minutter å tilbakelegge distansen mellom oss i bil. Tiden ble nå brukt til å sitte i en bil, med nye sko på, og spille spill på mobil i regnet.
Klokken ble jammen meg 19:30, og det begynte å bli i overkant kjedelig å sitte i bil og spille spill i regnet, selv med nye sko. Intet livstegn fra vaskemaskinkjøperen heller, og jeg begynte å tro at jeg var blitt lurt.
For ikke å mase, høflighet er en dyd, ventet jeg med å ringe gutt til klokken var blitt 20:00.
Gutt fra provins hadde da egentlig ikke kommet seg av flekket fra forrige destinasjon, noe som innebærer at han må ha kjørt rundt i de samme gatene i en time!
Han var ikke veldig høy i hatten og unnskyldte seg med at han visst var dummere enn han trodde. Med enorm selvdisiplin over eventuelle spydige bemerkninger som var på vei over tungen, klarte jeg å bevare god tone og stemning og spurte med litt fortvilelse i stemmen hvor han nå var.
Ikke var han helt sikker, men han hadde sett et skilt for litt siden. Nye veibeskrivelser ble gitt, nå med teskje, jeg risikerte ingen misforståelser nå.
Joda, budskapet var forstått og han var på vei. Klokken 20:20 var gode råd dyre og ny slagplan ble lagt. Ny taktikk var å putte vaskemaskin inn i bil, ringe gutt og få han til å stoppe på første og nærmeste bensinstasjon, så kunne vi komme til han! Smart!
Dessuten eneste mulighet siden det begynte å nærme seg veldig kinotid...
Jeg ringte, og han var overhodet ikke i nærheten av å finne frem nå heller. Og han måtte ringe opp igjen da han mottok en annen telefon.
I en slik situasjon er det egentlig bare en ting å gjøre, nemlig å le!! Høyt, lenge og hjertelig. Det ble bare så fabelaktig absurd. Så frem til han ringte opp igjen satt vi og lo alt vi klarte i bilen!
Etter en smule om og men, ble gutt dirigert inn på bensinstasjon og da var det egentlig ikke annet å gjøre enn se at kinobillettene gikk i vasken og krysse fingre for at vaskemaskinkjøperen holdt seg i ro på gitte stasjon.
Nå var det faktisk ikke noe alternativ for meg at han ikke skulle ha kjøpt den. Seriøst! Jeg rett og slett forventet dette snarlige vaskemaskinkjøpet til gjennomført.
20:45, det først møtet mellom vaskemaskinkjøper, noe frustrert over å ha kjørt rundt i denne byen i timesvis og vaskemaskinselgeren, dertil mer frustrert over at vaskemaskinkjøper har kjørt rundt i denne byen i timesvis....
Han var som unnskyldningen selv, men det var ikke det viktige, jeg hadde min fokus på de potensielle fine blanke norske kronene jeg forhåpentligvis snart ville ha i lommen. Og ja, han kjøpte maskinen - hvorvidt han likte den eller ikke er som sagt helt uvesentlig. Det kjøpet måtte bli gjennomført som oppreisning for tort og svie etter å ha ventet i over tre timer og mistet kinobilletter!
Moralen er altså å ikke kjøpe ting man senere kan komme til å ville selge, da salg av ting medfører frustrasjon!
Fårikål
Noe det faktisk gjorde i fjor, og det var ekkelt det. Det var så ubeskrivelig kjipt og luktet hinsides, at min søster, som i den perioden bodde hos meg, fremdeles ikke nærmer seg nevnte rett. Tror hun er avvent fra fårikål resten av livet. Og det er et bevis på at jeg har feilet i mitt tapre forsøk i å føre denne heilnorske retten til neste generasjon, hvorvidt de usle årene som er mellom meg og søster kan regnes som en generasjon er vel heller tvilsomt, men hun er yngre og meg og det er det som er poenget.
Fjorårets fårikål rester ble neglisjert i kjøleskapet så lenge at til slutt måtte vi bare fortsette å neglisjere den i frykt for angrep fra råtten kål hvis lokket ble fjernet på gryta....
Et år har gått og på lørdag var jeg altså i gang igjen! Uten å ha øye for moderasjon eller evne til å lære av tidligere erfaringer har jeg nå kjøleskapet fullt av kokt lam og kål. I år bor jeg på et helt annet sted og søster er byttet ut med fabelaktig kjærste, og han virket både fornøyd og blid da jeg slepte frem fårikål-gryta og satte i gang med freidig mot! På søndag virket han litt mer skeptisk til mengden som var igjen. Regner med at entusiasmen er på vikende front i dag gitt, siden det ikke er mulig å skue annet enn tupperware med gråbrun masse i når man åpner kjøleskapet.
Derfor har jeg lovet meg selv både dyrt og hellig at i dag skal jeg kaste resterende fårikål og kanskje ha litt bedre minner til neste år!
For fårikål, som ikke er 3 uker gammel, er faktisk riktig så nammenam!
Uvurdelig
Markedsundersøkelser, hva syntes vi om det montro?
Jeg liker å delta i undersøkelser og fortelle min mening om ting og tang, spesielt moro er det å delta i markedsundersøkelser og gi helt håpløse svar...hihi!
Det som ikke er like moro er å høre andres mening om en selv, eller rettere sagt, om sin arbeidsplass.
Så mitt forhold til markedundersøkelser er sterkt todelt.
Selvsagt har vi markedsundersøkelser på min arbeidsplass og i dag skulle alle universets hemmeligheter bli avslørt. Det var iallfall slik min noe entusiastiske sjef la det frem, så det var bare å stille med tro, håp og forventninger.
Selve resultatet av undersøkelsen er helt irrelevant, det er den ene kommentaren som er fascinerende. Med fine svarte bokstaver sto det "Fnutte er uvurdelig!"
På et bittelite sekund skulle jeg ønske at det straks var lønnsforhandlinger, men det er det jo ikke. Så min hjerne arbeider nå hardt med å finne ut hvordan denne ene lille kommentaren kan utnyttes maksimalt!
Inntil jeg har pønsket ut lure måter å markedsføre min uvurdelighet på ovenfor personer som sitter på lønningsekken, får jeg lure på hvem som skrev det. Og fortrenge anelsen om at det antagelig er en mentalt forstyrret person! Akkurat nå vil jeg bare velte meg i min egen uvurdelighet - og hurra for det!
Tunge valg på en mandag
Nacho chips eller grønn te?
Dødelig våpen 3 eller kjedelig bok?
Grønn eller blå neglelakk?
Gå på kjøkkenet eller bli sittende i vond stilling i sofa?
Vond stilling i sofa eller gå ned i behagelig seng selv om ikke trøtt?
Arg.....mandager kan være temmelig ubrukelige...
Liker det overhodet ikke!
Feil. Feil og atter feil! Det er en helt uoverkommelig sak på programmet, årstid, temperatur og klokkeslett tatt i betraktning....
Vi skal ut å gå. Ut å gå i en såkalt "natursti". Og dette skal skje såpass sent i dag at det vil være mørkt og definitivt kaldere enn det allerede er, vi kommer rett og slett ikke til å se en kongle engang.... Og som prikken over ì-en har vår deliriske sjef pønsket ut "tre stykker skal gå sammen på to ski" som teambyggingaktivitet. Det raknet for meg når jeg innså at denne skigåingen, som jeg allerede avskyr, er et ledd i denne naturstien hvor det kommer til å være kaldt, guffent og mørkt!
Ikke engang utsiktene til gratis alkohol etterpå hjelper akkurat nå, det er for sent å finne på en grunn til ikke å være med også. Pokkers natursti, pokkers idiotiske forslag til teambyggingsaktivitet!
Vel, om dette blir denne bloggens siste innlegg er det fordi jeg har blitt gått bort i en ubrukelig skog og jeg lover herved at jeg da vil kaste en forbannelse over alle naturstier for evig tid!
Nostalgi!
Jepp, plater, skiver, også kjent som lp-er, var det jeg kjøpte.
Vi var en liten gjeng entusiaster, ved tilbakeblikk virker vi mer som arrogante drittunger, som neket å kjøpe cd-er. Vi lovte hverandre på tro og ære at iallfall vi ALDRI skulle eie en slik upersonlig, liten og dustete sak som en cd. Argumenter som at det var bedre lyd på disse dingsene lo vi rått av. Skulle man høre rock n` roll og heavy, skulle det da jammen gjøres med knitrelyden som bakgrunnslyd og spraking av stiften!
Vel, man kan vel si at det var vi som måtte gi tapt. For plutselig var det ikke lp-er å få kjøpt og livet uten musikk var ikke et alternativ, dermed måtte løfter på tro og ære brytes og jeg husker den dagen jeg kjøpte mine første cd - hvilken skam og nederlag jeg syntes det var... Men musikk måtte jeg jo ha....
Så vokste man til og faktisk en dag hadde jeg ikke engang platespiller. Et mørkt og kaldt savn har i årevis spredt seg i mitt indre, udefinerbar sorg har gjort tilværelsen grå og kjedelig....
Men så møter jeg min kjære og han har, hold deg fast, to platespillere stående i garasjen! Jeg tisset nesten på meg av lykke!
Det gode med å ha en platesamling man ikke har hørt på mange år, er den utrolige følelsen ved å høre dem igjen!
Band ingen har hørt om siden en gang tidlig på 90-tallet og knapt det, blir superhelter i stua mi nå, tekster jeg burde ha glemt sitter som spikret og jeg synger med av full hals! Blir fjortis igjen, husker venner jeg har glemt, stemninger som ikke er lenger, men mest av alt er det bare rett og slett fabelaktig stas! Jess, jeg innrømmer gjerne at noe av min oppførsel grenser opp mot nerdisme akkurat nå, men sånn er bare det kommer til gamle lp-er.
Og hurra for det!
*synge høyt videre på "I was right"*
Iskald nese
Noen ganger, og særdeles i tiden vi har fremfor oss, stiller jeg meg følgende spørsmål; hvorfor i granskauen bor jeg i dette kalde, utrivelige ubeboelige landet?
Jeg vil gjerne ta et aldri så lite alvorsord med både min mor og far og de skulle fått stått til rette for at de ikke pakket snippesken og hadde vett nok til å formere seg i varmere strøk.
Akkurat nå er det to begivenheter som påvirker meg ekstra i min dystre tankegang om livet her på knatten.
1.
Jeg liker å ri, det er en fritidssyssel jeg finner morsom og som jeg tildels mestrer ganske ganske bra.
Har akkurat begynt på ny stall, med alt hva dette medfører av utfordringer - hvor er hesten,
hvor er salen, hvor er læreren, hvor er do og hvor er jeg egentlig...
Vel, kort fortalt var det en iskald opplevelse, kaldt og kaldt og hesten mitt hadde tilnavnet "avkasteren", men det var det minste problemet - kulden tatt i betraktning.
2.
Akkurat lest mail fra søster, som har bedre vett enn meg og nå er i Mexico, hun ber meg innstendig om å komme til Cuba og møte henne.Og jeg har ikke penger til billetten...
Alene hjemme
Denne helgen skal jeg utfordres! Utfordringen består i at jeg skal være mitt eget selskap, eget og eneste, selskap i helgen.
Kan ikke huske sist jeg var så lenge alene og jeg antar det er en stund siden da jeg nå anser dette som er helt lite forskningsprosjekt.
Hva skal jeg gjøre, når skal det gjøres og kommer jeg til å forgå av ensomhet allerede lørdag morgen? Kanskje kommer min nye erfaring til å endre hele min verdensoppfatning og revolusjonere mitt liv? Vil jeg bli en eremitt som aldri vil vende tilbake til sivilisasjonen?
Hm...
Mulighetene er opplagt mange :-)
Fordelen er at jeg kan se så mange horribelt dårlige TV programmer jeg bare vil, uten kommentarer fra noen som helst. Jeg kan gjøre alle de fantastisk kreative tingene som vil resultere i stor lykke og glede for min sjel. Eller jeg kan sette meg ned å drikke vin og lese gamle dagbøker. Poenget er at jeg nå har et stort antall timer jeg fritt disponerer uten noen form for struktur.
Mentalt er jeg allerede i badekaret med god musikk, god bok og egenlagd strawberry daquiri, hvor jeg pønsker ut hvilken go`film jeg skal sette på når jeg endelig bestemmer meg for å stige opp av vannet, som en liten rosin!
Det eneste som kan forkludre forskningen min er en samboer som begynner å bli temmelig forkjøla. Han ser både medtatt og pjuskete ut og jeg er litt engstelig for at han ikke er helt moden for fest og fyll og fotball med gutta hele helgen til ende….
Derfor har jeg gravd frem alle tenkelige og utenkelige kjerringråd og planlegger utstrakt dulling med min kjære i kveld. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å preparere han, så jeg personlig kan kjøre han til gutteturmøtested i morgen tidlig og ønske han en fabelaktig tur, før jeg kan gå i gang med å være meg, og bare meg, gjennom hele helgen!
Hurra for det! (tror jeg)
I mørket er alle argumenter grå
Definitivt høst, og som så ofte i disse tider er det grått.
Dog faller høstløvet i konkurranse med regnet, men hovedfargen tenderer til grått. Og det er forsåvidt en helt fin farge og jeg har intet i mot høsten, tvert i mot har jeg ønsket den høylydt velkommen ved opptil flere anledninger.
Det jeg blir en stor smule annoyd av nå er Halloween.
Ikke selve dagen eller feiringen, men trassige personer i min omgangskrets som på død og liv ikke vil feire denne dagen.
"Det er en dum amerikansk tradisjon"
"Har ikke røtter i norsk kultur"
"Jeg er egentlig skikkelig kjiip og vet det"
Uavhengig av synspunkt på ditt og datt om tradisjonsrike feiringer og hvor merkedager har sin opprinnelse, det er en diskusjon jeg ikke skal innlate meg på her, er det et uomtvistelig faktum at man begjærlig bør gripe enhver anledning til fest og moro!
Altså, her er det høst, grått, vått, det begynner til og med å bli kaldt. Opptil flere jeg kjenner har grynede høstdepresjoner og føler seg mer inneslutta - og det er der Halloween kommer inn som en fabelaktig anledning til å samle kjente, kjære og noen til - hvis man vil, pynte med fine farger og spise god mat og drikke til det ikke er moro mer!
Se for deg så trivelig en ellers kjip høstdag kan bli med en liten anelse anstrengelse!
Men nei da, her skal Halloween forkastes som oppmuntringsdag siden den ikke er en utpreget norsk tradisjon...Pøh...
Jeg skal jammen meg neglisjere alle surpompa innsigelser mot min fabelaktige feiring av 31 oktober, stille og i smug skal jeg samle inn orange ting til å pynte med og planlegge hvordan man for eksempel kan lage orange drinker og pasta.
For jeg skal ikke la meg påvirke eller knekke av Halloween motstanderne, med stort pågangsmot skal jeg jammen meg lage en durabelig feiring gitt!
Hurra for Halloween!
O`inspirasjonsløse høstdager
Sad but true..
Timer fylles med Ricky Lake, Oprah og Dr. Phil, det er egentlig helt fantastisk at det eksisterer mennesker som stiller opp i progammer med tittelen " ekle uvaner tatt opp på video" eller "the fight between black and white". Jeg skammer meg så tærne krøller seg på deres vegne, mens jeg ser på med skrekkblandet fryd.
Dog er denne TV tittingen en lei uvane jeg umiddelbart skal kvitte meg med, dels fordi min tilværelse som semisyk er over og jeg skal tilbringe alle mine hverdager på jobb, men også for at selv om jeg hadde fortsatt å være hjemme på dagtid ville jeg startet å vie mitt liv til å utfolde meg i all min kreativitet....selv i disse inspiasjonløse høstdagene!
Nemlig!
Flaks meg i ratata!
Må innrømme at jeg er av de som håpefullt innleverer lottokuponger og kjøper flakslodd med ujevne mellomrom. Det er bare sånn det er!
Selv om sjansene for å vinne er mindre enn å få en meteor i hodet og bla bla bla, er det tross alt noen som vinner. Og jeg tillater meg å tro at det like godt kan være meg som en eller annen ubrukelig sauebonde i indre-der-vil-ikke-jeg-bo-bygd.
Tross alt er jeg oppvokst med reklamene som innprenter meg med at jeg bør ha ting "fordi jeg fortjener det" - ergo, jeg fortjener å vinne masse penger like mye som jeg fortjener å ha lange øyevipper.
Vel, pengeguden eller norsk tipping har ikke innsett det opplagte ennå, men det er bare et spørsmål om tid, selv om jeg må innrømme at min optimisme rundt å leve resten av livet i en pengebinge svinner da min hjerne opplagt har begynnt å motarbeide meg....
Her om dagen var jeg innom en Narvesen kiosk, og som seg hør og bør, kjøpte jeg to flakslodd. Akkurat i det øyeblikket jeg skal motta penger og lodd, får jeg bare med meg pengene fordi jeg er så distre at jeg allerede har glemt loddene.
Tripper ut av kiosk og kommer ikke på flaksloddene før det har gått altfor lang tid til at jeg kan gå tilbake og kreve min rett.
Ulykkelig må jeg konstatere at det selvfølgelig garantert var vinnerlodd, og sikkert min sjanse til et ubekymret liv i sus og dus på dertil egnet sted i varmere strøk - fordi jeg fortjener det!
Akkurat nå
Utenfor vinduet regner det, ordentlig regn, ikke noe fislete pjuskeregn, men skikkelige regndråper og jeg har nesten lyst til å gå ut. Bare nesten, tross alt ville jeg ikke satt pris på å bli gjennomvåt av sur nedbør...
Bladene begynner å bli gule, orange og røde, og til helgen skal jeg på hyttetur og kanskje gå i fjellet, iallfall sitte inne og drikke rødvin og titte ut på høstfargene.
Tenk, nå slipper jeg å ergre meg over at det ikke er sol og varmt og at det bare er grått og guffent. Nå skal det være grått og guffent og vått! Så kan jeg glede meg til vinter og jul og kuldedagene hvor snøen knirker og alle fargene er pasteller - det skal bli så fint!
Gode bøker, varme pledd og passende musikk - kanskje en kjærste å myse bort på i den andre sofaen, og knitrende varme i peisen. Innevarme, utekulde, vennebesøk og stille morgninger...
Lykkelig for at høsten er her!
Dumme dumme mannen....
Seriøst, mannen er mindre intelligent, har fryktlig mye penger, suspekte kontakter - og kontrollerer, nesten ubegrenset, verdens største militære. En litt guffen kombinasjon kanskje?
Særlig når mannen vil ha ennå mer penger og har funnet ut at krig er god økonomi for våpenfabrikkene han og hans kontakter eier, eller har aksjer i.
Ut av kinosalen gikk jeg med stor misnøye og en litt ekkel følelse av mismot. For hva kan man gjøre? Sånn rent bortsett fra å ringe å kjefte på Bushmannen - noe som sikkert ikke ville nyttet, men gitt meg litt mer fred i sinnet.
Akkompagnert av Gatas Parlaments "Bombefly" og søsters harmfylte beskrivelse av kjip sjefs absurde ønske om sjokoladesaus og ikke karamellsaus på iskremen til dessert, tenkte jeg at noe er galt. Alvorlig galt.
Og jeg er ytterst motivert til å gjøre min innsats mot all verdens urettferdighet og undertrykkelse, skal bare hjem og slappe litt av i det varme, trygge, gode hjemmet mitt først. Titte innom kjøleskapet om det er noe godt der jeg vil spise, surfe litt - så skal jeg begynne å engasjere meg i alle de som ikke har hjem, mat, trygghet eller nettet hjemme......
Mitt reviderte selvbilde...
Noen ganger opplever man saker og ting som kan få en til å revurdere seg selv...
Jeg har vært på ferie, en, på mange måter, fabelaktig tur.
Nydelig sted, ekstremt god mat, varmt fint badevann, gjennomført bra hotell, vennlige mennesker og en kjærste å oppleve det sammen med. En ideel ferie, ikke sant?
Alle jeg kjenner, har møtt eller noen gang snakket med som har vært i dette landet har skrytt det opp i skyene og de drar tilbake gang på gang på gang.
Altså, jeg hadde forberedt meg på ekstatisk fryd og glede fra ende til annen!
Så ble jeg totalt og fullstendig vippet av pinnen.... På toalettet var det hengt opp en tegning av en sint do og et stort rødt kryss over noe som så ut som toalettpapir.
Det tok noen sekunder før jeg innså hva denne tegningen betydde og ville bety for mitt opphold i dette landet alle likte så godt. Helt uforberedt var jeg blitt kastet ut i en uke med...ja...intet toalettpapir i do, men i en bøtte som sto pent plassert på badet!
Og dette gjalt overalt! Det var ikke et eneste fristed for oss som liker å se brukt toalettpapir forsvinne i en strøm av vann.
Mulig jeg er en smule prippen, men dette burde jeg vært opplyst om på forhånd! Seriøst! Man kan ikke sende slike som meg ut på tur uten å si noe om slike toalettforhold! Ærlig talt!
Mitt selvbilde som fri og freidig globetrotter som kan forsere den villeste jungel og den traurigste landsby, med et frydefult smil om munnen og med åpent hjerte ta imot alle erfaringer, er ødelagt... Jeg kan være en fri og freidig globetrotter hvis jeg på forhånd er gjort oppmerksom på destinasjonsstedets toalettforhold, og det er var ikke i samsvar med min oppfattning av selv som en sann verdensborger som kunne overleve i alle kår.
Er nå selverklært luksusdyr-turist og vil for all fremtid kun oppholde meg på steder med toalettpapir-i-do-påbud!
*løpe til do og trekke ned masse papir*
Sykkeltur til stranden
Slik er tilværelsens iboenes ondskap.
Men et svev av optimisme skal man da ha, så når min til tider fanatiske treningsnarkomane samboer foreslår sykkeltur til stranden, smiler jeg søtt og håper jeg minst brekker et lårhalsben på vei ned trappen til sykkelen min. Ingen av de kjente, ei heller de mindre kjente, gudene er på min side.
Hoppla, opp på sykkelen og vi er i gang.
Nå har forresten solen helt forsvunnet bak skyene, men min strålende optimistiske samboer sykler freidig frem med friskt mot og får meg til å smile litt mindre søtt under sykkelhjelmen han har fått meg til å tre på hodet. Nå regner det også, kaldt vått ettermiddagsregn, og det kommer frem at den forgjettede stranden er mange, lange bakker unna. Humøret mitt synker proposjonalt med at melkesyren stiger, og idet jeg planlegger å 1. kaste meg ut foran møtende trailer 2. simulere hjerneslag eller annen kjip sykdom, sier sykkelhjelmen foran meg "vi kan godt snu og dra hjem?"
*pes* "Åkai" *pes*
Se det, se det, fremdeles med noe verdighet i behold og de aller fleste muskler intakte er vi på vei hjem. Og lykkelig spør jeg om vi kan stoppe på nærmeste Joker slik at jeg får kjøpt mer røyk, merke Lucky. Eventuell opparbeidet kondisjon skal raskt og effektivt fjernes, må vite.
Slepende opp trappene fra sykkel til sofa, mange skritt bak min spretne kjære, lurer jeg på om det vil være mulig å gå i morgen.
Vel installert i nevnte sofa, kommer min til tider fanatiske treningsnarkomane kjærste med ost og kjeks til meg, og brått er ikke livet så ille allikevel og jeg tror jammen det bor en liten sofakosende slaraffenliv person i han også.